Karl Ove Knausgårds romanserie om morgenstjernen har tatt kritikerne med storm. I Sverige, altså.
Her øser man lovord om bøkene og er spesielt henrykte over blandingen mellom hverdagsrealisme og magi.
Men i Norge er kritikerne skeptiske. Skandinavias sterkeste forfatterskap ser ut til å være mer elsket av svenskene enn av sitt eget hjemland.
Paradoksalt nok er også de sekulære svenskene vidåpne for det mirakuløse som kjennetegner de siste bøkene, mens nordmennene virker for lite åndelige til å forstå Knausgård.
Hva handler dette om?
Trekker frem det overnaturlige
La oss starte i Sverige. Her skriver Dagens Nyheters kultursjef Björn Wiman at knapt noe annet han har lest, har gjort større inntrykk enn Knausgårds romanserie.
Han ser på de tre bøkene som en altertavle, der det vanlige mennesket – representert ved «Syvert» – er omgitt av hverdagens transcendens på den ene siden og dødsrikets på den andre.
«Det er», konkluderer Wiman, «en triptyk, en tredelt altertavle. Inntil videre fullendt.»
Svenska Dagbladet, den andre store morgenavisen, kaller Knausgård «en eksepsjonell tolk av tidens tegn». Anmelder John Sjögren trekker også frem magi og det overnaturlige som en særlig styrke ved bøkene. Han berømmer Knausgårds evne til å tolke vår samtidige «nyreligiøse lengsel tilbake til arkaiske og mytologiske forestillinger».
Men i Norge er tonen en annen.
Den religiøse symbolikken
Man innrømmer selvfølgelig at Knausgård er dyktig, men den religiøse symbolikken vet man ikke helt hva man skal gjøre med.
«Det ble i overkant mye spekulativt tankegods», skriver VGs anmelder om «Det tredje riket». Hos NRK mener Marta Norheim at temaet «det irreversible ved døden» er en idé som «boka hadde blitt betre utan».
Knausgård «fabler om demoner», skriver Marius Emanuelsen i Vinduet. Han sammenligner Knausgårds oppstandelse med whitewalkerne i «Game of Thrones» og skriver: «Det er i det hele tatt en del darlings i dette manuset som helst burde vært dyttet ut fra et høyt tårnvindu på et tidlig stadium i prosessen.»
Ja, sukker Sindre Hovdenakk i VG, «det er mye, veldig mye, man skal forholde seg til på én gang». I omtalen av «Ulv fra evighetens skog», også i VG, var han svært krass: «På sitt verste er dette som å være ufrivillig tilhører til en førsteårsstudents ufordøyde oppramsing av nyervervet kunnskap. Spekulativt tankegods er ikke synonymt med god litteratur, for å si det forsiktig.»
Det er rett og slett litt flaut
Selvfølgelig finnes det unntak. Dette inkluderer Tom Egil Hverven, som i sin anmeldelse i Klassekampen trekker frem den selvsagte plassen magi og myter har i Knausgårds romanprosjekt.
Men Hverven og forfatteren Kaj Skagen fremstår som ropende røster i ørkenen. Ellers er det som om de norske kritikerne skammer seg over denne siden av Knausgård.
Her har du en strålende historieforteller, en opphøyet internasjonal bestselger – og så begynner han å skrive om engler, demoner og underverdenen som om de var like ekte som fiskekaker og fotballkamper.
Man vrir seg, omtrent som når din gamle onkel begynner å fortelle om åndelige opplevelser under familiemiddagen. Det passer ikke det moderne borgerlige lynnet.
Det er rett og slett litt flaut.
En misforståelse av forfatterskapet
Derfor oppfordrer anmelderne Knausgård til å legge demonene bak seg og vende tilbake til hverdagslige ting. Men dette er basert på en misforståelse av forfatterskapet hans. Fordi magien i de siste bøkene bare er en videreutvikling av den hverdagsmystikken som alltid har vært der.
Hos Knausgård er verden fortryllet, den har en åndelig dimensjon. Og mennesket kan se dette hvis det fester blikket og klarer å holde det fast.
Men det er vanskelig i det rasjonelle jernburet – eller modernitetens rasende stillstand, for å bruke sosialantropologen Thomas Hylland Eriksens ord. Her lever vi på overflaten, men lengter etter dypet.
Men hva skjer om magien som alltid kan anes under overflaten, tar konkret form? Hvis den trer inn i verden i form av ånder og tydelige tegn? Våkner vi da og røskes ut av dvalen? Eller klarer vi på en eller annen måte å rasjonalisere det, slik at livet vårt kan fortsette som før? Det er flere av de spørsmålene disse romanene stiller leserne.
Overrasket neppe teologene
Knausgårds magiske realisme kan ha overrasket anmelderne, men neppe teologene. For dette er en litteratur forankret i de store religiøse tradisjonene.
I disse er hverdagsmystikken og det mirakuløse ofte nær hverandre. Og leser du Knausgårds egen bibliografi finner du også, sammen med filosofi og idéhistorie, samtidige ortodokse teologer, nyplatonisk mystikk og klassiske teologer som Irenaeus og den briljante Dionysios Areopagite.
Knausgård skildrer et moderne liv som hviler på en klassisk metafysikk. Den utfordrer både moderne lutherdom og borgerlig opplysningstenkning.
Her nærmer vi oss, tror jeg, røttene til de norske kritikernes nøling.
Større åndelig åpenhet i Sverige enn i Norge
Historisk er Norge preget av en lavkirkelig lutherdom, men fra denne arven har mange tatt et «opplyst» brudd de siste tiårene. Og Knausgårds engler og demoner passer ikke i noen av disse gruppene.
For lutheranere i Den norske kirke tror på nåde, men snakker sjelden om mirakler. Og for en opplyst kulturelite er flørten med det overnaturlige en ubehagelig påminnelse om en religiøs arv man forsøker å legge bak seg.
Slik var det også i Sverige – inntil nylig.
Lenge ble vi regnet som verdens mest sekulariserte land, men over noen år har det vært en bevegelse mot troen og det religiøse, spesielt i kulturlivet. Denne bevegelsen har flere medier pekt på.
Det handler om at vi har gått fra den sekulære oppbruddsfasen til et postsekulært stadium.
Det betyr ikke at alle svensker er på vei til å bli kristne igjen, men materialistisk ateisme regnes ikke lenger som en selvsagt endestasjon på menneskets religiøse reise.
Ateisme er ikke normen, men det er en åpenhet for mange former for åndelig søken.
Knausgård har ofte sukket over at det trangsynte Sverige – kyklopens land, som han kalte det – er preget av hat, frykt og en engstelig politisk korrekthet. Men det gjelder ikke her.
Det er en større åndelig åpenhet i Sverige enn i Norge. Mottagelsen av Knausgårds magiske realisme er et tegn på det.
