En mutert sopp har gjort de fleste til hjernedøde vesener som infiserer andre. En jente er immun og kan redde verden, hvis hun fraktes til et senter langt borte. Vi får gripende møter med personer og skjebner i en verden av bander og totalitære bysamfunn, beskyttet av murer og militser.
Serien som bygger på et populært dataspill handler likevel ikke så mye om soppbefengte zombier, som om vanskelige valg. Hva gjør en ødelagt verden med oss, når det meste handler om liv og død, tap og fortvilelse? Hva slags samfunn klarer vi å bygge opp?
Spesielt gripende er det når to godt voksne menn finner hverandre og holder sammen i en inngjerdet småby, et paradis midt i undergangen. Vi får også glimt av håp og glede når to jenter tilbringer en siste natt sammen.
Møtene med disse parene er vakre, men også vemodige og dypt triste. Ingen av situasjonene gir håp. Vi vet at det går mot undergang. Fortellingene peker ikke mot en fremtid, gir ingen mulighet for redning og gjenoppbygning, for nytt liv og trygge samfunn.
Lengslene er sterke, men situasjonene sterile.
Det er ikke vanskelig å se paralleller til vår egen tid, selv om vi tross krig og klimautfordringer ikke lever midt i en apokalypse. Hvor er vi egentlig på vei, når vi ser på vår egen fremtid?
For også hos oss handler den om trygge samfunn, nytt liv og etterkommere, eller sagt på en annen måte, om barn. Logikken er enkel: For å videreføre et samfunn, må hver generasjon få litt mer enn to barn per person. Siden alle ikke ønsker eller ikke klarer det, må noen, kanskje mange, få flere enn to.
Men hva skal til for å lykkes? Det virker ikke som om det handler først og fremst om økonomiske rammer og foreldrepermisjon. Det er langt bedre støtteordninger i dag enn på 1800-tallet da familier kunne ha både fem og ti barn.
Mye handler om holdninger, om forventninger, tro og håp. Media har stadig oppslag om foreldre som sliter, om unge som ikke ønsker å få barn, eller middelaldrende som er lykkelige uten.
Hva skal til for å skape forståelse for hvor avgjørende barn er, for oss selv og vår fremtid? For at vi trenger hverandre på tvers av generasjoner, enten det handler om relasjoner, fellesskap og støtte, eller om beinhard realisme, siden alle samfunn er avhengige av arbeidskraft og skatteinntekter.
Forstår vi ikke dette, er det kanskje vi som opptrer som zombier?
En TV-serie er nok ikke løsningen, men kan minne oss om alvoret.
