Kristen tro fører ikke til klimakrise

Er Bibelen årsaken til klimakrisen, slik Stig Arild Pettersen hevder i en kommentar i Bergens Tidende nyttårsaften, siden den gir mennesket høyere status enn andre skapninger?
06. Januar 2023
Photo credit: Martin Haagensen

Påstanden var vanlig da jeg vokste opp på 1970-tallet, mye basert på en artikkel av vitenskapshistorikeren Lynn White. Han hevdet at befalingen i Første Mosebok om å legge jorden under oss førte til en voldsom teknologisk utvikling allerede i middelalderen, men også ble en unnskyldning for å forsyne oss av naturens fat, uten å bry oss om oppvasken.

Tanken var klar: Kristen tro innførte et kunstig skille mellom mennesker og natur, og mellom Gud og naturen. Det var nødt til å ende i katastrofe.

I praksis er det vanskelig å finne støtte for dette – og lett å se moteksempler. Kulturer uten slike skiller har bidratt til å utrydde dyrearter, fra hester til kjempedovendyr, for å ta eksempler fra Amerika lenge før Columbus. 

Det er dessverre ganske felles menneskelig at vi sjelden ser - eller ser etter - langsiktige konsekvenser av våre valg. Miljøødeleggelsene henger ikke historisk sammen med kristningen, men med industrielle og tankemessige revolusjoner i opplysningstiden.

Mens man i middelalderen leste kristne tenkere som Boethius (480-524) som la vekt på indre forbedring og at vi måtte være ydmyke fordi vi levde på en ørliten planet i et enormt verdensrom, tenkte stadig flere på 18- 1900-tallet at det gjaldt å erobre verden med teknologi som kunne løse det meste og at jorden uansett var så enorm at forurensning ikke var så farlig. 

Klassisk kristen tenkning er fortsatt en viktig motvekt. Vi forstår enda bedre behovet for å være ydmyke og granske oss selv, hvis vi innser at vi er falne skapninger. Bibelen ber oss forvalte skaperverket, ikke rasere det. Nettopp en tro på at verden er skapt god og med en hensikt, bidrar til en tro på at den er verdt å ta vare på, til Guds ære og våre medskapningers beste. 

En rekke toneangivende kristne tenkere understreker dette. Middelalderens Frans av Assisi var forelsket både i Kristus og skaperverket. For ham var dyrene våre søsken.

Forfattere som Tolkien og C.S. Lewis var godt bevandret i kristen tro og tanke, som henholdsvis katolikk og anglikaner. Det er ikke tilfeldig at det er så sentralt i Ringenes Herre at naturens egne skogvoktere, entene, går til kamp når mørkemaktene brutalt river trær opp med roten og brenner dem i noe som kan kalles industri.  I Narnia-bøkene blir ikke bare naturen et stykke på vei personifisert i talende dyr, Jesus selv kommer som en løve.

Vi ser mye av samme holdninger også i Den norske kirke. I stedet for å være taus i miljøkampen, er miljøengasjementet så stort at biskoper og kirkemøter er blitt kritiserte for å være mer opptatt av å fordømme oljeboring enn å fremme misjon.

Det er mange årsaker til miljøødeleggelse. Som så ofte er det fristende å gi «de andre» skylden, enten man tror på Bibelen eller ei, fremfor å se etter bjelken i vårt eget øye.

Heldigvis lever vi i en kultur som i stadig større grad forstår at vi må forvalte naturen. Nettopp fordi vi er skapt i Guds bilde verken kan eller bør vi være passive tilskuere. 
 

Bjørn Are Davidsen er skribent i Skaperkraft. 

 

 

 

Ansvaret for publisert innhold

Skaperkraft er uavhengig av politiske partier, interesseorganisasjoner og offentlige myndigheter. Den enkelte publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere.

Del


Powered by Cornerstone