De fleste av oss som ikke er militæranalytikere eller driver etterretning på høyt nivå, så virkelig ikke for oss dette scenarioet for 2022. Nabolandet vårt innledet et voldsomt angrep på et av sine andre naboland.
På julaften var det nøyaktig ti måneder siden krigen brøt ut. Ifølge usikre anslag kan så mange som 200.000 mennesker være drept eller skadet. Det tilsvarer Trondheim by. Barn har omkommet, noen har mistet sine foreldre, mange har mistet tryggheten og voksne lever i sorg og savn over tapet av sine kjære.
Født i Norge i siste halvdel av forrige århundre, har jeg nesten bare opplevd velstand og fremgang. Utviklingen har gått i retning av mer fred og demokrati. Den årlige inhaleringen av julens budskap har vært lett å fordøye.
Selv borgerkrigen i Jugoslavia på 90-tallet kunne ikke knekke vår tro på at freden kommer. Vi så det nærmest år for år. Menneskerettighetene og folkestyret vinner fram.
I år fornemmer vi et større alvor, en følelse av at verden der ute er utenfor vår kontroll og at det svake lyset på himmelen ikke nødvendigvis er en soloppgang. Det kan faktisk være at sola forsvinner bak fjellene og at det blir mørkere og kaldere.
Et ubehagelig bakteppe for julebudskapet i år, er det faktum at Putin og hans venner bruker nettopp kristendommen for å legitimere propagandaen og krigshandlingene.
Patriark Kirill, den russisk-ortodokse kirkens øverste leder, har med sine utsagn og taler gitt krigen legitimitet. Til Putins 70-årsdag i oktober gratulerte han jubilanten slik:
«Gud ga deg makt slik at du kunne utføre en tjeneste av særlig viktighet og med stort ansvar for skjebnen til landet og det folk som er betrodd din omsorg.»
Vi håper Guds himmel er prektig, men særlig deilig virker ikke jorden akkurat nå.
Gapet mellom julens budskap og virkeligheten rundt oss virker større i år. Så bør det nevnes at i vårt trygge nordeuropeiske hjørne har vi kanskje godt av en påminnelse om at andre har levd med denne kontrasten lenge.
«Mer enn noensinne skal jeg synge den i ren trass og med stort håp», svarte Hanne Krogh da Vårt Land spurte om hun ville synge Deilig er Jorden på julekonsertene i år. «Vi står i en kirke, og i kirken handler det om tre ting: tro, kjærlighet og håp. De to er gitt oss, og det tredje må vi slåss for å holde på,» var hennes begrunnelse.
Det første engelen sa til hyrdene på marken var: «Frykt ikke!». Kanskje lett å si for en engel i himmelen, men i år er det verdt en ekstra tanke. Ifølge engelen var budskapet om fødselen «en stor glede, en glede for hele folket».
Allerede der korrigeres Putins og Kirills verdensbilde. Gleden og budskapet gjelder alle, på tvers av landegrensene. Og det siste hovedpersonen selv kom til å si før han avsluttet sin vandring som snekkersønn på jorden viser det samme: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler.»
Julefortellingen gir ikke bare et håp å trøste seg med. Den er mer enn et søtt lite lys i mørket. Julens budskap er også en brodd mot den splittende nasjonalismen og alle forsøk på å skape et «oss mot dem».
I Hauketo-Prinsdal kirke synger vi julen inn 3. søndag i advent. Når skolekoret, ungdomskoret og skolekorpset har spilt og sunget til stolte foreldres glede, avslutter vi alltid med å reise oss å synge nettopp Deilig er jorden.
I år falt blikket på skulpturen som pryder kirkens sørlige vegg. Gunnar Torvund har formet en Kristus uten lemmer. Kunstverket leder tankene til Paulus sine ord: «Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham». Julefortellingen gir oss et håp, men her på jorden er det altså vi selv som må skape og bygge freden.
Og ved å fødes i en stall og gi seg selv for andre, har Jesus lært oss at dette ikke skjer ved å herske over, men ved å tjene andre.
Når verden blir utrygg er det godt å av og til fokusere på våre hverdagslige småproblemer. Til disse hører i år at julaften og nyttårsaften faller på en lørdag. Og at juleferiens slutt derfor møter oss brått allerede mandag 2. januar. Men kanskje er det greit å komme tidlig i gang.
Hvis det er vi som er lemmene på fredsfyrstens kropp, blir det mer enn nok å gjøre også i 2023.
