Etter å ha hørt Bernt Hagtvets tre timer lange demokratiseminar under Freedom of Expression Festival nylig, lurer jeg på om det ikke er noe uforløst i vår egen store fortelling om oss selv.
I samtalen mellom Hagtvet og Eirik Løkke er det antikken og opplysningstiden som løftes frem som de viktigste epokene for utviklingen av demokratiet.
Hagtvet gjør seg likevel mange refleksjoner om kristendommens rolle. Han peker på de mange eksemplene på ondskap utført av kirken, og han hevder at religion i seg selv gir grobunn for konflikt fordi religionene påberoper seg sannhetsmonopol. Samtidig fremhever han også kristendommens siviliserende potensial. Hagtvet reiser også som erklært humanist en bekymring for hva sekulariseringen vil innebære for samfunnet.
Jeg sitter likevel igjen med et inntrykk av at fortellingen om demokratiet ikke henger helt sammen. Der antikken og opplysningstiden blir hovedkapitlene i historien om demokrati og menneskerettigheter, fremstår Hagtvets interessante refleksjoner om kirken og våre kristne tradisjoner som et slags vedlegg til læreboken. Den er ikke en del av den store fortellingen, det hører ikke med i pensum.
Unntaket er Martin Luther, som Hagtvet tillegger stor betydning for demokratiet gjennom hans myndiggjøring av den enkelte og ved at lekmenn også skulle kunne lese sin Bibel og høre forkynnelse på morsmålet.
Om to år feirer vi tusenårsjubileet for Olav Haraldssons innføring av kristenretten på Moster. Samme år feires landslovens 750-årsjubiluem. Historikerne vil fortelle oss at det skjedde en gradvis humanisering av norsk rett og norske samfunn, sterkt påvirket av at kristendommen endret vårt syn på mennesket.
Historien gir sjelden enkle svar og den undergraver heldigvis alle forsøk på å tegne en verden i svart-hvitt. Om de store jubileene i 2024 og 2030 kan bidra til en bredere refleksjon over hele historien bak demokrati, rettsstat og menneskerettigheter, vil det ikke bare styrke vår forståelse av hvem vi er, det vil også styrke vår motstandskraft i en verden hvor det blåser kalde vinder som kan true de institusjonene vi har bygd fellesskapet på.
Kan kirkens historiske hegemoni og makt ha skapt et behov i akademia for å markere en avstand som har ført til at fremstillingen av vår egen historie ikke alltid blir dekkende?
Alle som var til stede på Nobels Fredssenter for å høre på Hagtvet, måtte på veien ut passere en vegg tapetsert med et verdenskart. Kartet er fargelagt utfra landenes poeng på «Liberal Democracy Index». Det er interessant å se i hvilke deler av verden demokrati og menneskerettigheter har fått fotfeste. Antikken og opplysningstiden er viktig. Men før vi rakk å komme ut av døra kunne kartet fortelle oss at det antakelig er flere brikker i dette puslespillet.
