For de fleste er heldigvis svaret nei. Jeg møter likevel noen som tenker som sangeren i sortmetallbandet Satyricon i et intervju med musikkbladet Metal Hammer for fem år siden:
«Fordi jeg lever i et hedensk land, som kristne har invadert, så kan jeg ikke ta avstand fra å brenne kirker. Jeg tenker at det er noen mennesker som gjorde dette ut fra deres tro og kjærligheten til nasjonen sin, akkurat som folket i Palestina gjør – det er deres land.»
Skolens historieundervisning skal nok ikke få skylden for kirkebrannene. Men mange læremidler har gjennom årene gitt et så dystert bilde av kristningen, at det er rart om det ikke har påvirket noen holdninger og handlinger.
Hva skal man så si? Vi skal i hvert fall ikke tilsløre realitetene. Det er ingen tvil om at sagaene fremstiller Olav Tryggvasson og Olav Haraldsson som brutale. De krevde at lokale ledere skulle la seg døpe. Gjorde de ikke det, brukte man sverd, spyd, ormer eller annet man hadde for hånden. Forståelig nok lot mange seg kristne.
Men dette er altså ikke hele bildet. Det er kanskje ikke engang det viktigste. Vi vet heller ikke hvor mye det gjenspeiler realiteter på bakken, eller er tegnet mer på frihånd av Snorre og andre mange generasjoner senere for å forkynne et budskap og forsterke kontraster frem mot det avgjørende på Stiklestad. Dramatiseringen er enkel: Begge Olavene tapte så lenge de kjempet med sverd. Olav Haraldsson ble Norges evige konge da han la ned sine våpen.
Det er uansett delte syn blant forskere. Slik Jón Vidar Sigurdsson viser i «Kristninga i Norden 750-1200» diskuteres tre modeller, for noe så langvarig og mangfoldig som kristningen.
Noen ser mest på ytre press, med 1000-tallet i fokus. Konger som Olav Haraldsson krevde at høvdinger viste lojalitet ved å la seg døpe, slik regelen var ellers i Europa. For å få endelig gjennomslag for et sentralt kongedømme etter mønster fra andre kristne riker, gjaldt det å overtale eller overvinne lokale ledere, enkelte med sterke økonomiske interesser. Kristenretten på Moster i 1024 var første gang vi fikk en lov for hele landet, og kunne bare håndheves av en sentral kongemakt.
Andre forskere løfter frem individuelle forhold med mer vekt på tiden før 1000-tallet. Mange opplevde kristen tro som mer plausibel. Den slo gjennom fra Viken til Vestlandet, i stor grad ved myk makt. Flere verdier og kulturelementer hadde appell, fra menneskeverd og nåde til skriftkultur og statsapparat. Det ble slutt på menneskeofringer, for ikke å si rituelle voldtekter og drap av treller ved høvdingebegravelser. Det ble forbudt å sette spebarn ut i skogen, og en plikt å sette treller fri hvert år.
Og noen ser kombinasjoner av press og ønsker, med enda lenger tidsperspektiv. Mens enkelte land ble kristnet av fremmede, skjedde det i Norden gjennom våre egne, blant eliten og i stadig bredere lag. Kristningen var ikke gjennomført for alvor før den omfattende kirkebyggingen på 1100-tallet. Det hele var ikke symbolsk fullført før med Landsloven i 1274, ikke minst ved at hevn ble forbudt og det ble plikt til å ta seg av de fattige.
Når forskerne fortsatt diskuterer dette, er det ingen grunn til å velge én av modellene som alibi for å forsvare kirkebrennere. Og skulle noen ønske å brenne kirker som hevn, ser vi hvor viktig det var å kristne den norrøne kulturen.
Men det er enda flere perspektiver som hører med. For det første gir det feil inntrykk å snakke om at den hedenske nasjonen Norge ble kristnet. Selv om Norge var blitt gradvis mer enhetlig etter Harald Hårfagre, er det først etter slaget på Stiklestad at landet for alvor ble samlet – og norsk – da de danske regentene ble tvunget bort. På mange måter var det som en følge av kristningen at vi i det hele tatt ble en nasjon.
For det andre er det ikke slik at dyrkingen av Odin nødvendigvis er eldre eller mer norsk enn tilbedelsen av Jesus. Selv om forskere er uenige om Odin-kultens opprinnelse, snakker flere om at den kan stamme fra folkevandringstiden på 4-500-tallet. Muligens utviklet og spredd knyttet til hunnernes voldsomme erobringer, slik arkeologiprofessor Lotte Hedeager ved Universitetet i Oslo lenge har argumentert for. Kanskje spredde den krigerske Odin og den milde Jesus seg samtidig i Europa. Kanskje er det troen på Odin som skyldes en invasjon av fremmede.
Det er ikke godt å si hvor lenge det har vært kristne i Norge. Vi vet imidlertid at en rekke norrøne krigere på 3-400-tallet vervet seg som leiesoldater for romerne – i et klart kristent keiserrike. Hvis noen av dem som kom hjem med gods og gull også hadde Jesus i bagasjen, kan vi ha hatt kristne i Norge før noen dyrket Odin.
Når vi ikke har solide spor etter dette, kan grunnen være at de ble fortrengt da den krigerske Odin-kulten invaderte Norden.
Uten at en slik tanke gir alibi for å brenne noen hedenske hov i dag.
