Krig er død og fordervelse. Det føles uvirkelig at det igjen er krig i Europa. Det oppleves egentlig helt utdatert å sende soldater til fronten som kanonføde. Med de mange tapene på begge sider i Russlands angrepskrig på nabolandet Ukraina, er det vanskelig å finne noe å glede seg over. Men det er noen interessante effekter, selv ikke Vladimir Putin så for seg.
For det er det alltid med krig.
Winston Churchill skrev en gang at:
“Great battles, won or lost, change the entire course of events, create new standards of values, new moods, new atmospheres, in armies and in nations, to which all must conform.”
Hva skjer denne gangen?
McKinsey påpeker i en nylig publisert rapport at energipolitikken som regel endrer seg etter store kriger. De lister opp hvordan krigene på 1800 tallet førte til en endring fra vind til kulldrevne fremkomstmiddel, 1. verdens krig førte til en overgang fra kull til olje, 2. verdens krig introduserte oss for kjernekraften og nå mener de og mange andre at vi kan se en mer reell overgang til nullutslippsamfunnet alle lenge har drømt om.
For bakteppet er jo at verden fortsatt er avhengig av olje og gass, russisk olje og gass. Paradoksalt er vesten med og finansierer begge sider av krigen mot Ukraina. Vesten sender våpen til Ukraina og penger for fossil energi til Russland. Som kommentator i New York Times, Thomas L. Friedman skrev om dette i forrige uke: if that’s not the definition of insanity, then I don’t know what is.
Center for Research on Energy and Clean Air har nylig publisert rapporten Shocked into action. Der skriver de blant annet at:
9 av EUs 27 medlemsland har signifikant økt sine ambisjoner for ny fornybar energi, sammenlignet med 2019, slik at de med redusert bruk av fossil energi beskytter seg selv mot geopolitiske trusler.
Enkelt forklart handler dette om å bytte ut russisk olje og gass med sol, vind og bioenergi.
Rapporten forteller oss at det er skjedd mye på veldig kort tid. EU landene planlegger nå for 31 prosent mindre fossil energi i 2030, enn det de hadde vedtak om i 2019. I 2019 hadde også EU landene et mål om 55 prosent fornybar energi i 2030, nå er det målet økt til 63 prosent, men trolig øker dette ytterligere til 69 prosent på grunn av REPowerEU.
Med varmere vær (sommeren nærmer seg), større bevissthet og nye initiativ, tar altså mange europeiske land viktige steg mot en grønn virkelighet uten russisk olje og gass. Som McKinsey er inne på i rapporten, vi vet ikke om dette gir langvarige effekter, men det kan skje, ihvertfall hvis noen våger å ta noen modige beslutninger.
Og kanskje var det akkurat dette klimakampen trengte. En uventet hendelse som kommer i tillegg til alt det andre som drar oss i grønnere retning.
For det virker som om vi strever litt med å gjøre alvor av uttalte mål. Vi kjøper nye biler fordi de forurenser litt mindre enn forrige bil, men tar ikke med i regnestykket at det produksjonen står for enorme utslipp. Vi vil veldig gjerne være grønne, fordi vi vet det er riktig, men vi må ikke ta den helt ut. Men det kan altså endre seg. Om man bor i Bergen, Napoli eller Kyiv, kan man komme til å merke effekten av den pågående krigen.
Så vil kanskje noen innvende at det finnes flere olje- og gassprodusenter enn Russland. Ta Norge for eksempel. Men selv om vi produserer alt vi kan, er Europa fortsatt avhengig av Russland. Det er snakk om enorme volum, derfor er også effekten stor verden over når et kontinent tar større skritt mot en grønn fremtid.
Norge tjener gode penger nå. Som flere har sagt før meg, vi burde stå i fremste rekke og sende bistand til Ukraina. At vi kutter i bistandsbudsjettet fordi det kommer flyktninger hit, er veldig merkelig når Norge har rekordstore inntekter. Men hva om vi også brukte av dette overskuddet til å posisjonere oss ytterligere i Europas grønne transformasjon?
I Norge er det blitt en klisje å spørre om hva vi skal leve av etter oljen. Det finnes mange svar, noen bedre enn andre. Det som er helt sikkert er at det kommer et etter, altså at det vil komme en ny tid uten olje og gass. Den bør vi helst være med på, ikke bare som konsumenter, men som produsenter, innovatører og investorer. Lett å si, langt vanskeligere å få til. Men vi kan ikke skylde på verken penger eller manglende mulighet. Derfor er jeg optimistisk på at vi kan få det til.
Kanskje får vi én ting å takke Vladimir Putin for.
