Jeg pleier å klippe meg hos en kurdisk frisør på Grønland. For ikke lenge siden fortalte han meg en ganske sjokkerende historie. Stadig vekk får han besøk fra en ambassadeansatt som vil ha informasjon om andre mennesker med samme nasjonalitet. Mannen kommer aldri for å klippe håret, men han kommer for å få informasjon, noe frisøren selvsagt ikke gir. Jeg vet ikke hva han gjør utover å prate, men jeg har skjønt på frisøren at mange er livredde mannen.
Han er antakelig en agent. Mange autoritære land jobber for å tie sine kritikere, verden over. De spionerer, truer, kidnapper, fengsler og dreper. For noen dager siden ble fire kinesiske etterretningsagenter siktet i USA for å ha spionert på fremtredende dissidenter, menneskerettighetsledere og pro-demokratiske aktivister. I fjor prøvde iranske agenter å få bortført en iransk journalist som bodde i USA, planen var å få smuglet henne ut av landet slik at hun kunne straffes i Iran.
Omfanget er stort, også i Norge og hos våre naboland. I 2020 ble en norskiraner dømt for å ha hjulpet iransk etterretningstjeneste med å planlegge et drap på en eksiliraner bosatt i Ringsted i Danmark. I fjor ble en mann dømt i Sverige for å ha prøvd å drepe en tsjetsjensk asylsøker som lenge har vært en kritiker av Tsjetsjenias president, Ramzan Kadyrov.
Jeg har snakket med mange eritreere bosatt i Norge, også i Bergen, hvor de uten å gjøre noe som helst, har blitt sett på som landsforrædere fordi de flyktet fra hjemlandet. Dro de tilbake risikerte de fengsel og tortur. Skulle de våge å engasjere seg politisk i Norge, kunne det få alvorlige konsekvenser.
Veldig mange land driver med dette. Rwanda, Togo, Ghana og Morocco er i søkelyset fordi de angivelig bruker en ny programvare for å spore opp dissidenter verden over. Russland skal ha laget liste over folk i Ukraina som de skal drepe eller fengsle fordi de er kritiske til Russland. Belarus jobber sammen med Russland for å kidnappe, fengsle og torturere sine kritikere.
Ferielandet Tyrkia hjelper Kina med å ta uighurer, antakelig fordi Tyrkia ønsker kinesiske investeringer i landet. Mens vi ligger på tyrkiske strender, fengsles uighurer fordi de er uighurer.
Men hva med Norge? Her er ikke problemet hva vi gjør, men snarere hva vi ikke gjør.
For land som Norge bør dette føre til at man endrer hvem som får asyl, hvordan vi beskytter asylantene og hvordan vi samarbeider med andre land for å stoppe agenter og andre som trakasserer de som har fått opphold i Norge. Her kan lille Norge bety en stor forskjell for mennesker som tar kampen for sine hjemland.
Det kan skape utenrikspolitiske konflikter. Stadig vekk prøver ulike regimer å få utlevert kritikere som bor i andre land. Men hva er Norges mange festtaler om menneskerettigheter verdt, om ikke vi kan være en trygg havn for dem som nettopp påpeker manglende menneskerettigheter i sine hjemland?
