Den offentlige debatten om oppvekst, barn og familie fremstår som en massiv problematisering av foreldres omsorgsevne.
Hva om vi brukte en brøkdel av energien og ressursene vi bruker på å svekke foreldrenes rolle, til å løfte foreldreskapet og gi foreldre selvtillit og trygghet til å gjøre verdens viktigste jobb?
Uten foreldre som tar ansvar bryter samfunnet sammen. En banal sannhet, men i dag er det verdt å minne om. I dag er FNs internasjonale dag for å hedre foreldre og foreldreskapet.
Et lite innblikk i foreldreskapets betydning får man ved å lese boken «En godt bevart hemmelighet» av Silje Førsund. Her gir hun et sjeldent innblikk i historiene om innenlandsadopterte barn i Norge. Boken deler viktige historier om hvordan norske myndigheter har sviktet mange av disse. Historiene er også en sterk påminnelse om hvordan både oppveksten og resten av livet formes av foreldre og familieforhold.
Nyere psykologisk forskning har også forsterket oppmerksomheten om betydningen av trygg og god tilknytning til omsorgspersoner for barnets utvikling. Likevel handler det meste av det offentlige ordskiftet om barns oppvekst om hvordan vi kan svekke arenaene for foreldreskapet til fordel for offentlige omsorgstiltak.
I praksis fremstår den politiske debatten om oppvekst, barn og familie som en massiv problematisering av foreldrenes omsorgsevne og foreldrenes tid med barna.
Under pandemien førte hjemmeskole og andre smitteverntiltak til at mange barn og foreldre fikk mer tid sammen. I offentligheten ble dette først og fremst til en bekymring for at foreldrene mishandler barna. Og la det være sagt: Det er all grunn til mer oppmerksomhet om barn som lider under omsorgssvikt og vold.
For de fleste barn og foreldre er imidlertid mer tid sammen et gode. Foreldrene er ankerfestet i livet. Stadig flere av foreldrenes domener og deres arenaer med barna, blir problematisert.
Barnehager var først et tilbud til de som trengte det. Nå har det blitt svaret på alle spørsmål om barns oppvekst og trygghet. I dag har vi heldigvis full barnehagedekning og både mødre og fedre deltar i arbeidslivet på lik linje. Så godt som alle barn går i barnehage, og de begynner til litt ulike tidspunkt. Det oppsiktsvekkende er endringen i språkbruken om barns behov, som har vokst frem i takt med utbyggingen av barnehagetilbudet.
Det har lenge vært bred enighet om at barnehagen er et godt tilbud. Det nye er at det i stadig større grad omtales som en risikofaktor om de «holdes utenfor» barnehagen etter fylte 12 måneder. Tonen er i stor grad den samme både på venstre- og høyresiden. Argumenter om språkutvikling, integrering og risiko for utenforskap har fri flyt, uten rot i virkeligheten. Barn og familier er ulike og om barnet starter når det er 12, 16 eller 36 måneder utgjør ingen risiko av betydning.
Barnehager er bra, men det er også foreldre.
Vi ser en lignende utvikling om i diskusjonen om skoletilbudets omfang. Skolefritidsordningen er gått fra «nice to have» til «need to have». Det omtales som et problem for barn å ikke delta. Det har lenge vært et press for å gjøre skoledagene lengre, særlig for de minste barna. I flere år hadde jeg barn i ungdomsskole og barneskole samtidig. Det var forunderlig å se hvordan ungdommene med masse energi og arbeidskapasitet kom hjem tidligere enn barna i småskolen. Det er neppe pedagogiske hensyn som ligger bak en slik prioritering.
Et vanlig argument for lengre skoledager er at barna ikke bør være alene hjemme når foreldrene er på jobb. For noen barn er det faktisk helt fint, eller hos bestemor i nabohuset. Så er det heller ikke slik at alle foreldre jobber 8–16. Foreldre jobber kveld, natt, helg, har hjemmekontor, er uføre og lever ulike liv.
Det fremmes stadig ideer om å bruke enda mer av familienes skattepenger til å betale for gratis tilbud utenom skoletid. En gjenganger er at fritidsaktivitetene bør legges til SFO slik at barna bindes til å SFO. Dermed tas også enda flere funksjoner ut av frivillighet, foreldreskapet og nærmiljøet, og inn i den kommunale sfæren.
Slik mister også foreldrene viktige nettverksarenaer. Det er ikke bare skoledagene som er blitt lengre. Skoleåret er for kort, hevder flere. Om det er fordi ungene må få enda mer kunnskap inn i hodene eller fordi man ikke liker tanken på at foreldrene på egen hånd finner løsninger for ungene før jobbferien begynner, er litt uvisst.
På område etter område settes det likhetstegn mellom foreldretid og bekymring for barns ve og vel. Unge nybakte foreldre er usikre på seg selv og sin nye rolle. Ved å lytte til den offentlige samtalen om barn og oppvekst får de bekreftet at de ikke duger, og at det er de profesjonelle pedagogene de bør lene seg mot.
Når Facebook-gruppa «Permisjonsopprøret» har 33 200 medlemmer, er det et rop om mer tillit til foreldre. Alt dette er politiske spørsmål med ideologiske overtoner. Jeg skal ikke appellere til at alle bør bli enige med meg. Men jeg har to forslag til politikere både på høyre- og venstresiden og i sentrum.
Hva om noen av milliardene dere er villige til å legge i skolemat og gratis SFO, også kunne gå til en storsatsing på lavterskel veiledningstilbud for foreldre, til samlivskurs for foreldre, til kurs for foreldre etter samlivsbrudd eller til å skape arenaer hvor småbarnsforeldre og tenåringsforeldre kan utveksle erfaringer og bli tryggere i rollene sine?
Hva om du, uavhengig av ditt syn på barnehager og skoledager, bestemmer deg for at hver gang du snakker om disse spørsmålene, skal understreke at du har tillit til foreldrene i de tusen hjem og er trygg på at de gir barna det de trenger?
Det kan være at noen som hører deg retter ryggen og får den tryggheten de trenger for å gjøre verdens viktigste jobb.
