En plump provokasjon

Hva kan Norge lære av de svenske påskeopptøyene?
03. Mai 2022

Opptøyer, bilbranner og vold mot politiet. I påskehelga ble Sverige rystet av opptøyer da folk grep til vold i protest mot den danske politikeren Rasmus Paludan som skulle brenne Koranen.

I debatten er de fleste enige om et par ting: at Paludan er en plump provokatør, men at man har rett til å være det i et demokrati. At noen oppfører seg dårlig, unnskylder ikke vold og opptøyer. Men hvilke politiske konklusjoner bør trekkes fra det som har skjedd? Og hva kan Norge lære av de svenske påskeopptøyene?

En første leksjon får vi av å se hvor bråket startet. Opptøyene i Skäggetorp var gnisten som antente alt. Dette er en sårbar forstad til Linköping, og har i flere tiår vært knyttet til kriminalitet, arbeidsledighet og dårlige skoleresultater. Arbeidsledigheten ligger på 20 prosent og medianinntekten er to tredjedeler av gjennomsnittet i Linköping.

Tre prosent av elevene på videregående skole hadde svensk som morsmål, og bare en tredjedel av dem som ble uteksaminert i niende klasse tok videregående opplæring. Siden 2015 har politiet klassifisert det som et spesielt sårbart område.

Paludan har åpenbart gjort research. Ved alle tilfellene har han søkt om tillatelse til å avholde demonstrasjoner i områder preget av sosiale problemer. Målet har vært å skape kaos, og han vet at han best kan lykkes i slike nabolag. Igjen fritar det ikke voldsutøverne for ansvar for sine handlinger, men det er en påminnelse om ustabiliteten i kjølvannet av økonomiske ulikheter.

I dag er Sverige, slik finansjournalisten Andreas Cervenka har vist i sin nye bok «Girig-Sverige», («Grådig-Sverige»), et av verdens mest ulike land. Vi har 542 milliardærer som til sammen eier 49 prosent av BNP. Det kan sammenliknes med kleptokratenes Russland der samme gruppe eier 40 prosent. Sverige har blitt et skatteparadis for de superrike, samtidig som gig-økonomien vokser og skoler, helsevesen og offentlige tjenester henger etter – ikke minst i forsteder som Skäggetorp.

Økonomisk ulikhet skaper uholdbare spenninger i et samfunn. Et lands økonomiske utvikling kan derfor ikke bare måles i BNP-tall eller hvordan middelklassen har det, man må også ta hensyn til ulikhetene. Det er forskjell på Sverige og Norge, men man bør være oppmerksom på dette også i Norge, siden ulikhetene er blitt større de seineste åra.

Den andre leksjonen kan tas fra Paludans første demonstrasjon i Sverige. Det ble holdt i Råslätt i Jönköping, og hvis du ikke har hørt om det, er det ikke overraskende. Det førte ikke til oppløp eller opptøyer. En gruppe motdemonstranter samlet seg, men alle forholdt seg rolige.

Hvorfor var det slik? En avgjørende forskjell var at Råslätt har et sterkt og aktivt sivilt samfunn, som hadde mobilisert seg mot Paludans demonstrasjon. Den svenske kirke, fritidsklubber og andre organisasjoner var til stede og manet til ro.

Støtten hadde effekt, og politiet trengte ikke å gjøre noen inngrep. Paludans demonstrasjon ble ignorert og fikk framstå som den latterlige og plumpe provokasjonen som den er.

I den svenske debatten etterlyser de fleste nå mer ressurser til politiet, og det kan absolutt være bra. Men den beste måten å stoppe en brann er å forhindre at den bryter ut i det hele tatt. Et engasjert og aktivt sivilt samfunn kan gjøre nettopp det. Det er avgjørende for et velfungerende samfunn – spesielt når det blir stadig mer flerkulturelt og pluralistisk. For det er i sivilsamfunnet det knyttes forbindelser, bygges bruer og skapes tillit. Siloene sprekker og folk møtes.

Siden religion var en del av motivasjonen for opptøyene, er det en risiko for at staten vil reagere på problemene ved større reguleringer av religiøst liv, samtidig som den trekker seg fra samarbeid med religiøse grupper. Dette er en trend som merkes over hele Europa nå, og som i Sverige rammer både kristne og muslimer.

Men trenden bør være motsatt. Det er usannsynlig at unge mennesker som er forankret i en lokal moské, kirke eller fotballklubb går ut og kaster steiner. Sinne og radikalisering er oftere et resultat av å sitte alene foran radikale YouTube-predikanter.

Et levende foreningsliv er en ressurs, ikke minst i utsatte områder. Denne ressursen må ikke oppfattes som noe suspekt av staten og kommunene, men tvert imot må de bli flinke til å ta vare på den – spesielt når sosiale spenninger oppstår.

 

Joel Halldorf er skribent i Skaperkraft. 

Del


Powered by Cornerstone