Denne uken kom det rapporter om brutale krigsforbrytelser i deler av Ukraina som er okkupert av den russiske hæren. Det har likevel ikke fått den russisk-ortodokse patriarken Kirill til å vakle i sin støtte til Putin. Den russiske presidenten brukte selv religiøse motiver til å rettferdiggjorde krigen, da han uttalte at ”Ukraina er en integrert del av vår historie, vår kultur og vår åndelige sfære”.
Det er åpenbart at religion spiller en rolle i Russlands krig mot Ukraina. Om det er en virkelig drivkraft, eller noe som lederne utnytter for å gi den brutale maktpolitikken en mer idealistisk innpakning er vanskelig å si – Hvem kjenner menneskenes hjerte? Men det vekker liv i en gammel debatt, nemlig spørsmålet om religion har en særlig evne til å forårsake vold, terror og krig. Dette har, som forfatteren Karen Armstrong har uttalt, blitt en sannhet som omfavnes av stadig flere. Men stemmer det?
Det er sant at religiøse mennesker av og til gjør forferdelige ting – og at dette noen ganger har vært motivert av deres religiøse tro. Men i ingen av disse tilfellene er religionen i seg selv problemet. I stedet er det nødvendig å se nøye på de enkelte tilfellene, for å identifisere sammensetningen av faktorer som skapte det jordsmonnet volden vokser fra.
Det første problemet med forestillingen om religion som en spesiell kilde til vold er at det empiriske grunnlaget for påstanden er svakt. Omtrent 7 prosent av alle konflikter i historien kan beskrives som religiøse konflikter. Det er et tegn på vår kulturs korte historiske minne at vi så kort tid etter det blodige 1900-tallet, da sekulære ideologier myrdet millioner av mennesker, peker på religion som en syndebukk.
Men et mer grunnleggende problem med ideen om at religion og vold hører sammen ligger i bruken av begrepet «religion». Forskere har motsatt seg religionsbegrepet siden 1960-tallet, og i den svenske Nationalencyklopedien er det definert som noe som ikke kan defineres: «et kulturuttrykk som ikke kan fanges opp under noen allment akseptert, omfattende definisjon».
Religion eksisterer altså ikke i generell og abstrakt forstand, og kan derfor ikke være årsak til noe. Det som eksisterer er forskjellige religiøse tradisjoner og tro, som hver har bidratt til forskjellige ting: alt fra kunst og kultur til krig. Men å si at religion generelt forårsaker krig er like meningsløst som å si at «politikk» eller «kultur» forårsaker vold.
Ideen om at alle verdens religioner er like nok til å plasseres i en og samme kategori er basert på fordommer. For det som i hovedsak forener en tibetansk buddhistmunk, en muslimsk sufi, en brasiliansk pinsevenn og en norsk prest, er at de alle oppfattes som litt rart av en moderne, sekulær vestlending. Troen deres er så forskjellig fra hverandre at de ikke kan plasseres i en og samme kategori.
Hvis vi ønsker å forstå konfliktene som hjemsøker verden i dag, må vi studere dem. Generaliseringer om vold og religion fører til feil. I dagens konfliktforskning blir det heller fremhevet at krig oppstår gjennom en kombinasjon av faktorer. Det er ikke én faktor som forklarer alt.
Når det gjelder den russiske krigen i Ukraina, er religiøs tro en faktor. Men det handler da om en helt spesifikk tolkning av russisk-ortodoksi – ikke om religion, kristendom eller til og med ortodoks teologi generelt. Det er också en tolkning som paven, en rekke ortodokse teologer og til og med russisk-ortodokse prester har protestert mot. Problemet er altså ikke religion generelt, men den forvrengte teologien til Putin og den russisk-ortodokse patriarken Kirill.
