Mange som fordømmer Vladimir Putin ser ham som paranoid. Han overdriver vestlige trusler for å holde på makten. Mange som forsvarer ham, mener han tvert imot opptrer rasjonelt. Er det mulig å forstå ham som svært så rasjonell, og samtidig fordømme ham?
Rasjonalitet bygger på premisser, på en logikk der ting henger på greip. For Putin handler mye om hva Russland er og bør være, nasjonen og folkets historiske plass og oppgave. Og ikke minst kirken. Ikke den universelle på tvers av alle folkeslag, men den stedbundne slaviske, den russiske.
I Vesten har vi lett for å undervurdere symboler og store fortellinger. Vi ser ikke hvor essensielt viktig religion kan være. Når Putin løfter fram den russiske ortodokse kirken er det ikke nødvendigvis fordi han støtter teologien. Mye tyder på at noe annet er viktigere: Troen på kirkens nasjonale verdi.
For Putin springer kirken ut av det slaviske folk. Den kan og skal samle det. En kirke som ikke er del av den russiske er ikke ekte slavisk, enten den kaller seg ukrainsk ortodoks, katolsk eller protestantisk.
I Putins tekster og taler framheves ikke Ukrainas lange historie. Landet vokste fram knyttet til sterke fort ved vannveiene mellom Skandinavia og Østromerriket. I starten var Novgorod – i norrøne sagaer kalt Holmgard – viktigst, men med erobringen av Kyiv flyttet maktsenteret seg sørover.
På slutten av 900-tallet ble riket kristnet i tett kontakt med den store byen, Miklagard, mer kjent som Konstantinopel. Også kalt «det andre Roma» fordi keiser Konstantin flyttet hovedstaden dit og den så seg som senteret i den kristne verden.
På 1400-tallet blir Moskva viktigere. Etter hvert ser man seg som et tredje Romerrike og kaller herskeren for keiser – tsar. Siden tyrkerne hadde erobret Konstantinopel, var Moskva ikke bare den naturlige arvtaker etter Roma, men av den sanne kristentro som skulle verne slavisk ånd og kultur.
I 1654 la en avtale mellom tsaren i Moskva og kosakkene i Ukraina grunnlaget for en union. Østlige og sørlige deler kom under russisk styre og den ortodokse kirken ble underlagt patriarken i Moskva, mens den vestlige delen i større grad var katolsk etter århundrer med polsk styre.
Er målet å bygge en forestilling om et samlet folk, oppstår fort et behov for å tone ned slike detaljer. I Putins fortelling tilhører Ukraina egentlig det russiske folks ånd, kultur – og land. I det russiske kjernelandet bor selvsagt storrussere, men det er lang tradisjon for å se ukrainere som lillerussere.
For Putin forstyrret Sovjet enheten. At unionen ble ordnet i republikker styrket nasjonalfølelser som truet det slaviske og enda mer det russiske samholdet. Dette er en viktig del av hans forklaring på at så mange republikker vendte Russland ryggen etter Sovjetunionens fall. Utviklingen må for all del snus, ved å skape et fiendebilde av et korrupt og konspirerende Vesten, eller ved hardere midler.
Og Ukraina er vant til harde midler. Man minnes Stalins utsultingspolitikk på 1930-tallet, Holodomor, der millioner sultet i hjel. Det var ikke underlig at mange ønsket tyske soldater velkommen de første dagene etter angrepet i juni 1941. Illusjonen om en bedre framtid brast imidlertid fort.
Det er ikke bare i dag det tar tid å erobre landet. Kyiv ble beleiret fra slutten av juli, men overga seg ikke før 23. september. Over 600 000 soldater ble drept eller tatt til fange. At så mange som døde var russere, gjør at Putin mener landet står i gjeld til Russland.
Dermed oppleves det så sterkt og splittende at det i Ukraina er to ortodokse kirker der den største har løsrevet seg fra patriarken i Moskva. Opplevelsen ble ikke bedre av at den i 2019 knyttet seg til det avleggs andre Roma, patriarken i Konstantinopel.
Men selv om Putin kan være rasjonell i sin egen logikk, kan han undervurdere den religiøse motstanden. Ikke bare fordi det finnes russiske dissidentprester, men fordi han ikke synes å forstå hva en kirke er. Dess mer man løsriver seg fra Kristus som grunnlaget, i favør av retorisk luftige forhold som «nasjonen» og «folkets ånd», jo mer forlater man den universelle, kristne kirken.
Orthodox Christian Studies Center ved Fordham-universitetet la dermed lite imellom da de 13. mars avviste å erstatte kirken med et «rike som er av denne verden, enten det er Det Hellige Russland, Det Hellige Bysants eller noe annet jordisk rike».
Verken kirken eller angrepet på Ukraina kan legitimeres i et forsvar mot «det korrupte vesten» er beseiret av «liberalisme», «globalisering», «kristenfobi» og et stort moralsk forfall. Dette er tvert imot «avskyelig», det er «grunnleggende uortodokst, ukristelig og et angrep på menneskeheten».
En kirke som legitimeres av folket blir fort en kirke som manipuleres av fyrstene – og som dermed kan manipulere folket. Det er ikke underlig at Putin løfter fram en slik kirke. Det vil han fortsette med uansett utfallet i Ukraina. Men at strategien er logisk, er ingen garanti for at taktikken vil lykkes.
