Kapittelet «Om sjelen» innledes med følgende: «I dag opererer vi med en psykologi uten sjel. Den utålmodige leser kan derfor hoppe over dette kapitlet.»[1] Det er både forbausende og paradoksalt; utsagnet blir verken nyansert eller legitimert filosofisk i undervisningen. En dobbeltime innføring i historien om sjelen er alt profesjonsstudiet i psykologi ved UiO kan tilby. Ellers vitner studieplanen om et skrikende fravær av filosofisk diskusjon rundt menneskets natur — det være seg dets sjel, religion eller andre særtrekk ved den menneskelig kultur.
Religionens status i dagens studieløp
Som student ved norske universiteter kjøres man gjennom et ExPhil-løp som skal gi grunnleggende innsikt i filosofi og etikk. Tilsynelatende regner andre institutter det filosofiske anliggende som dekket og ferdig diskutert, slik at man under eget tak kan være «nøytral», fristilt fra ethvert filosofisk ståsted, un-biased og klarsynt. Det er en lettvint løsning som åpenbart ikke holder. Ville det ikke være naturlig å definere hva et menneske er før man begynner å studere psykologi? Og om man ikke kan enes om en definisjon, så i hvert fall drøfte det?
Psykologi som fagfelt er blant de mest sekulære vitenskapene og en undersøkelse viste at hele 50% av amerikanske college- og universitetsprofessorer i psykologi ikke tror på noen gud. Dette var den høyeste prosentandelen sammenlignet med andre store fagfelt, inkludert biologi, fysikk, politisk vitenskap, historie osv.[2] Blant forskere innenfor feltet er det ikke funnet slike forskjeller, [3] men forskere generelt er mindre religiøse enn resten av befolkningen. Erfaring tilsier at Psykologisk Institutt på Universitet i Oslo er intet unntak, og forelesere harselerer med den løse størrelsen «gud». (Selvfølgelig er ikke alle slik, men det er en trend.)
I en hovedoppgave av Silje Endresen Reme og Lene Berggraf i 2008[4] viste undersøkelser at 78% av deltakerne (profesjonsstudenter på UiO, UiT, UiB og NTNU) ønsket religion som et tema i utdanningsløpet, og 93% opplevde at det ikke var nok fokus på religiøs tro. Hele 15% rapporterte og å ha opplevd latterliggjøring av religiøse mennesker, og en tredjedel oppfattet at psykologifaget hadde stereotypiske og respektløse holdninger til religiøse. Via uformelle undersøkelser og samtaler med andre studenter i dag er det tydelig at ønsket om mer religionsfokus fortsatt er til stede. Det rungende ubesvarte spørsmålet er derfor hvorfor ikke studiestedene har gjort noe med det?
Hvorfor religionsvegring?
Hvorfor dette hardnakkede ståstedet? Hva er grunnen til at psykologifeltet ikke tør å ta i filosofiske eller religiøse spørsmål? Kan en plausibel forklaring være psykologiens unge historie? Selv om psykologiske fenomen har blitt beskrevet siden menneskets begynnelse, var det ikke før på 1800-tallet at man startet en vitenskapelig empirisk psykologi med Wilhelm Wundt i spissen.[5] Siden den tid har fagfeltet vært preget av mye god, men også dårlig, forskning og praksis. I egne rekker har det vært ønske om å «rydde opp» i uvitenskapelig metoder og fremme en ren, empirisk og materialistisk psykologi.
En mulig forståelse er at man siden den gang har ønsket å flytte psykologien som fagfelt nærmere de «hard vitenskapene», det vil si at man tilstreber en empirisk metode, legger et materialistisk verdenssyn, og ikke minst menneskesyn, til grunn. I dag utgjør eksempelvis den mest innflytelsesrike trenden innenfor psykologien «kognitiv nevrovitenskap», der man studerer hjernens strukturer og funksjoner (hukommelse, arbeidsminne osv). Tanker fremstår som nevrale biprodukt, fri vilje som en sosial illusjon og utvikling som en determinisme bestemt av arv og miljø (og interaksjonen mellom). Å strebe etter å bli vitenskapelig, kunne begrunne teorier i faktiske observasjoner og data, er en positiv og nødvendig utvikling. Faren lurer når jaget blir så stort at man kaster babyen ut med badevannet. Psykologiens mindreverdighetskomplekser som en mykere vitenskap kan ha ført oss på ville veier og bort fra det som faktisk definere psykologien som fagfelt—nettopp «læren om sjelen».
William James (1842–1910), en av psykologiens fedre, innså religionens og religiøse erfaringers plass i menneskets sinn og psykologiske velbefinnende mot slutten av livet. Det gav seg utslag i verket The Varieties of Religious Experience som et svar på akademias fobi mot religiøse tema.
Vitenskap og praksis
På tross av hederlige unntak er den store trenden det materialistiske, harde og religionsignorante. Det har ikke bare konsekvenser for psykologi som et vitenskapsfelt, men kanskje først og fremst for det kliniske yrket unge psykologistudenter skal tre ut i. Som fremtidige psykologer er det ignorant og uttrykk for en «ovenfra og ned»-holdning å avfeie muligheten for at det finnes noe mer enn nevroner, materie og det man kan se på en fMRI-skan.
Uten noe kunnskap om eller fokus på religion i utdannelsen sier man ikke bare at man ikke tror (det må jo være opp til den enkelt), men man overser også at det for klientene kan være en viktig del av livet. Bildet som males av psykologen blir en autoritær skikkelse som klapper klienten på hodet, forteller hvor dum hun/han er og gir råd for hvordan å kvitte seg med det forkvaklede gudsbildet sitt. Jeg hevder ikke at det er slik den jevne kliniker jobber. Jeg håper og tror annerledes. Men det er det som formidles når man har behov for å sparke etter religiøse, og når man på tross av stor interesse blant studentene ikke klarer å finne plass i studieløpet for religionspsykologi.
I tillegg til økt interesse for det religiøse og spirituelle blant den jevne nordmann, ser man også at andelen utenlandske flyktninger og innvandrere i den norske befolkningen øker. Et stort flertall bringer og med seg en religiøs tro. De vil komme i kontakt med norsk psykisk helsevern, og vi må være forberedte på å møte dem.
Den faglige debatten om sjel og materialisme kan ikke ignoreres. Den må tas med i undervisning, diskuteres og drøftes. Det er ikke noe mål i seg selv å oppnå total enighet, men konstant og opplyst refleksjon er avgjørende. Det krever arbeidet det er å rydde plass til religionspsykologi og grundigere innføring og diskusjon rundt filosofiske perspektiv på menneskets natur. Dette er anerkjente forskningsfelt, og hele 92% av studentene i undersøkelsen referert tidligere, mente fokus på religiøs tro kan øke psykologers kompetanse i møte med mennesker med annen bakgrunn.
I klinisk og terapeutisk undervisning forholder det seg annerledes. Der er det en selvfølge at studenter og professorer må enes om at religion er en viktig del av menneskets sinn. Det burde være en selvfølgelig å lære om religiøse praksiser og hvordan de påvirker menneskets psykiske helse. Helt uavhengig av hva man måtte mene i den faglige diskusjonen. Selvfølgelig vil det alltid være spørsmål om penger og prioritering, og det er universitetene som har faglig ansvar. Når både samfunnsendringer og studenters ønsker gjør dette påtrengende, kan man likevel spørre seg hva som holder igjen. Uansett må økt bevissthet må være det første skrittet.
Det psykologiske fagfeltet må våkne opp og lære av James’ erkjennelse av religionens viktige plass i menneskesinnet. Om man liker det eller ikke, tyder all erfaring på at mennesker er religiøse vesen. Selv i 2008 svarte over 50% at de tror på Gud[6]. Uavhengig av eget ståsted som kliniker eller forsker må man derfor ta inn over seg at menneskesinnet har en religiøs tilbøyelighet og rettethet, både menneskelig praksis og forskning tyder på dette[7]. Dette må man, faglig og klinisk, både tørre og klare å møte og romme.
[1] Teigen, K. H: En psykologihistorie, 2004. Bergen: Fagbokforlaget.
[2] Gross, N., & Simmons, S. (2009). The religiosity of American college and university professors. Sociology of Religion, srp026.
[3] Ecklund, Elaine Howard, and Christopher P. Scheitle. «Religion among academic scientists: Distinctions, disciplines, and demographics.» Social Problems 54.2 (2007): 289-307.)
[4] Reme, S., Berggraf, L., & Anderssen, N. (2009). Er religion neglisjert i psykologutdanningen. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 46(9), 837-42.
[5] Teigen, K. H: En psykologihistorie, 2004. Bergen: Fagbokforlaget.
[6]Statistikk fra SSB, https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/artikler-og-publikasjoner/norge-et-sekulaert-samfunn?tabell=164127
[7] University of Oxford. (2011, July 14). Humans ‘predisposed’ to believe in gods and the afterlife. ScienceDaily. Retrieved November 6, 2016 from www.sciencedaily.com/releases/2011/07/110714103828.html
