Et tvilsomt forhold til sannhet er ikke forbeholdt lederne i verdens mektigste nasjoner. Vi er mange som har mistet grepet.
«Dette er min virkelighet.» «Alternative fakta.» «Hvis du føler det sånn, så er det sant for deg.»
Det er utrolig hva man skal høre om dagen. Sannhet som i prinsippet skal beskrive noe objektivt, er blitt ødelagt av relativismen.
Men alt er ikke sant. Alt er ikke godt. Det finnes ikke flere virkeligheter.
Trygg grunn
Vi er blitt redde for å såre, for å ikke være innenfor normen og for å få motbør. Politikere, selskaper, menigheter og enkeltpersoner prøver alle å finne trygg grunn i møte med morgendagens sannhet.
Men er noe sant i dag, hvis ikke det er sant i morgen? Hvorfor resignerer troende mennesker i møtet med skiftende tider? Er ikke det å ha tro på en evig Gud, også en bestemmelse om å ha tro på noen evigvarende sannheter?
Selv prester bruker vår tid som en forklaring på hvorfor teologiske sannheter må endres. Nylig uttalte en at «dette kan vi ikke mene i 2022». Hjelp.
Sannhet setter fri
I møte med mennesker som har det vanskelig, er det betegnet som ufølsomt å snakke sant inn i livet. Man mener at ingen skal ha rett til å mene noe om andres liv og valg. Men sannhet setter som kjent fri. Hvorfor skulle vi ikke ønske frihet for andre enn oss selv?
Mange spør om vi lever i et «post truth society», eller på norsk «post sannhetssamfunn». Ikke bare godtar vi i større grad politiske ledere som bevisst lyver, men sannhet som begrep har mistet sin kraft.
Og dette er en farlig utvikling. Det er regelrett destruktivt. Ja, det er en objektiv sannhet at vi tar skade av at sannhet ikke lenger blir så viktig.
Først publisert i Korsets seier 15.12.2022.
Takk til Claudio Schwarz på Unsplash for fremhevet bilde.
