I Norge hadde en løsning ekspertene var enige om en utilsiktet effekt: Den raserte forsyningssikkerheten og tusener døde. Nei, vi snakker ikke om energitilgangen neste vinter, men om salget av kirker for tre hundre år siden.
I kjølvannet av Den store nordiske krigen var kongen i København i pengenød. På papiret var løsningen god: Legg norske kirker og kirkegods ut på auksjon.
Det viste seg ikke fullt så enkelt i praksis. Første budrunde var en fiasko siden gevinsten ikke var tydelig. Dermed gjorde Regjeringen et nytt regnestykke: Hvor mye innebar godsene, inkludert tienden, i penger hvert år?
Tallene var så store at salget gikk i et rasende tempo. Til sammen ble over 600 kirker solgt i Sør-Norge.
Men det viste seg å ha en annen pris. En fjerdedel av tienden i middelalderen gikk til de fattige. Mye ble ivaretatt også etter reformasjonen, inkludert det som ble kalt tiendekasser. Bøndene leverte en del av kornproduksjonen i naturalia. Dette fungerte som reservemagasiner i uår, både for såkorn og korn til å spise.
Nå måtte man betale i penger. Det rasjonelle var å selge kornet i byene, og for å forenkle transporten ble 80 % brent til brennevin. Kornlagerne var borte, men tilgangen til brennevin enorm.
I praksis ble mesteparten av kornproduksjonen drukket opp.
Resultatet var katastrofalt. Det ble «hunger og dyrtid», barn og fattige husmenn døde eller ble alvorlig svekket av feilernæring. Slik A. O. Øverland skriver i De norske bygdemagasiner er det først fra denne tid at vi virkelig kan snakke om fattigdom i norske bygder.
Det var likevel ikke noe å utsette på Regjeringens vilje til å bøte på ulykkene og sikre kornimport når skaden først var skjedd, selv om vi da snakker om tiltak fra midten av 1730-tallet og inn i 1740-årene.
Likevel var det først fra andre halvdel av århundret man på nytt forstod behovet for kornmagasiner. Man fikk igjen tilgang på såkorn og matkorn i nødår. Under Napoleonskrigene var blokaden for stor til at det holdt med magasinene, men i årene etter var de til god hjelp når årsproduksjonen ble for lav.
Tømming av livsviktige magasiner etter rasjonelle økonomiske vurderinger er ikke noe nytt. Det er god forvaltning å regne klokere – og ta grep før bieffektene blir for store.
