På rett kurs med kristenretten 

Det er vanskelig å forstå hvor radikalt mye endret seg. Før var makt bra i seg selv og ga rett. Nå ble det viktige spørsmålet ikke lenger hvem som stod sterkest, men hva som var godt. 

Per Veldes innlegg i Klassekampen 10. juni bekrefter behovet for å formidle forskning om kristenretten. 

Ved en tusenårsfeiring er det fristende å overdrive betydningen. Kristenretten bygget ikke en europavei til Eidsvoll, men signaliserte et brudd med vikingtidens selvfølgeligheter. Satt på spissen: Et alliansebasert slavesamfunn der ære stod sentralt og hevndrap var normalt. 

Det er vanskelig å forstå hvor radikalt mye endret seg. Før var makt bra i seg selv og ga rett. Nå ble det viktige spørsmålet ikke lenger hvem som stod sterkest, men hva som var godt. 

Vår avsky mot tanken om å kristne med sverd, understreker at vi ikke lenger er vikinger.

Historien om Hallvard som ble drept da han ville redde en trellkvinne to tiår senere, viser hvor raskt ting kunne snu. Kirken ikke bare støttet handlingen, den gjorde ham til Oslos skytshelgen. Forbildet var ikke lenger den som forsvarte sin ære mot en simpel trell, men den som hjalp samfunnets svake, de vergeløse.

Det betyr ikke at alt ble bra over natten, og i perioder ble noe verre. Men til revolusjoner å være, var kristningen overraskende fredelig – og ga på mange områder et bedre samfunn.

Dessverre farges likevel manges inntrykk av to tendenser: Vikingtiden romantiseres, middelalderen svartmales. Veldes bilde blir ikke bedre når han leser Snorre feil.

Nei, Olav Haraldsson måtte ikke rømme landet for sin råskap. Skal vi tro Snorre, gjorde han seg upopulær blant stormenn og ætter fordi han behandlet rike og småkårsfolk likt. 

Det er ikke sikkert alle lesere av Klassekampen ville jaget ham fra landet.

At Snorre knytter Olav så mye til kristning ved vold, skyldes ikke bare at det var vanskelig å gjøre noe uten sverd for tusen år siden. Når Snorre skriver har legenden bygget på seg. Samtidige kvad viser lite spor av kristning. Historisk handlet nok Olavs maktbruk mer om tronen enn om troen.

Det var kristne i Norge så tidlig som 800-tallet. Deler av kristningen skjedde sikkert ved makt, men mye var myk. 

Det er ingen grunn til å undervurdere kulturmøter i utlandet, praktbygg og bøker, kunst og musikk – og lokale forhandlinger i Norge. 

Europa manglet ikke kristne influensere. Harald Hårfagre lot sønnen Håkon få en oppdragelse i England hundre år før kristenretten. Adelstens bibliotek og skrivestuer må ha vært som en tidsreise. Olav Haraldsson ble døpt i Rouen mens byen var en møteplass for lærde fra Italia til Irland. 

I 1024 var det lenge siden norske regenter hadde vært annet enn kristne. 

Mye av brutaliteten hadde gått motsatt vei: Klostre ble plyndret, munker massakrert. Treller, ofte kristne, kunne mishandles og drepes. Man praktiserte menneskeofringer, og stormenns begravelser kunne knyttes til rituelle drap og voldtekter. 

Velde klager over «nesten ufattelig omfattende» regler i kristenretten og tar det til inntekt for et nytt «kontrollsamfunn». Kanskje var mye av grunnen noe annet: at behovet var stort. Skulle vi i dag motvirke vikingers vaner og verdier, ville det nok også krevd omfattende lover og forskrifter.

For endringene var gjennomgripende. Ansvar ble stadig mer personlig. Ære var ikke lenger det sentrale, men samvittighet og bekjennelse, nåde og tilgivelse. Forbudet mot søskenbarnekteskap bidro enda mer til å bygge samfunn på tillit og bånd utenfor slekten. 

Velde tar godt i om tortur og straffer etter vikingtiden, men ikke om brutaliteten før. Det er ingen grunn til å underslå grusomheter, spesielt under borgerkrigen på 1100-tallet. Men de er ikke forbilder i sagaene: Nei, urettferdighet og hevn strider med «Olav den helliges lov».

I Veldes verden ble kvinner nå ikke bare underordnete, han smører på med «lavtstående». Det stemmer dårlig. Kvinner var fortsatt på tingene. Før 1370 ser vi ingen forskjell på rettens område. «Gode menn» som skulle godkjenne dommer, kunne like gjerne være kvinner. Alle som eide minst en kvart gård hadde møterett i rettssaker, kvinner som menn.

I generasjoner har vi vurdert samfunn nedenfra, Velde snur det på hodet. Han ser ikke etter forbedringer for svake, men solidariserer seg med de sterke. Han har ikke folk flest, fattige og treller, på kartet. Han ser ikke at likeverd ikke er en norrøn verdi.

Slik Else Mundal forklarer i KVINNER I VIKINGTID var kristendommens kvinnesyn «ganske sammensatt og hadde neppe berre negative følger for det norrøne kvinnesynet. At kyrkja i prinsippet hevda monogamiet, måtte t.d. verke mest positivt». 

Vi trenger ikke romantisere forholdene. Det bør likevel nevnes at kristenretten i første omgang ga ganske omfattende rettigheter til skilsmisse. Disse falt senere bort, men til gjengjeld fikk kirken etter hvert gjennomslag for at kvinnen selv skulle gi samtykke til ekteskapet, fremfor at familien bare kunne avtale det med brudgommens familie.

Når Velde legger vekt på at trelleholdet ikke ble avskaffet helt i 1024, undervurderer han hvor dramatisk det ville vært. Idealet var klart: i alle regioner skulle man gå sammen om å frigi én trell i året. Omfanget ble langt større, men et førindustrielt samfunn med 10 % eller flere treller kunne vanskelig frigi alle over natten. Uten slekt og allianser var det ingen som naturlig ville ta vare på dem. 

At idealet bar frukter, skapte et samfunnsproblem. Det hjalp at kirken krevde tiende der 25 % skulle til fattige, en forsiktig begynnelse på velferdssamfunnet. Når fattige fikk et så tydelig vern i Landsloven, var noe av grunnen at de var så mange etter at trellene var frigjort. 

Slikt er ikke synlig i Veldes ensidig mørke bilde. Han ser heller ikke verdien i at alle fikk én fridag hver uke. Det var til liten belastning for andre enn storbønder som måtte bøte når de tvang noen til arbeid. I motsetning til hva Velde legger opp til, var kirken her ikke på overklassens side.

Skal vi forstå betydningen av kristningen, må vi se på store linjer og viktige brudd, uten svartmaling eller romantiske glansbilder. Det er lett å undervurdere dype endringer i selvfølgeligheter og ryggmargsreflekser. Sagt på en annen måte hadde nok få vikinger stilt seg bak Veldes kritikk, fra voldsbruk til treghet i å frigi treller.

Personbilde av Bjørn Are Davidsen

Bjørn Are Davidsen

Bjørn Are Davidsen er rådgiver i Skaperkraft. Han er utdannet sivilingeniør og arbeidet i mange år med innovasjon i Telenor. Davidsen har skrevet en rekke artikler, notater og bøker og …

Anbefalte artikler

Endringene som kom med Kristenretten for 1000 år siden, var ikke småtteri. I et samfunn hvor kanskje to av ti var treller, ble det et krav og ideal å frigi
Av Bjørn Are Davidsen
Publisert 27. juni 2024
Kristenretten tegnet ingen rett linje til demokratiet, men ga oss verdier og vaner som er blitt selvfølgelige, som former våre reflekser, sitter i blodet. Vi tror de er allmenne og
Av Bjørn Are Davidsen
Publisert 22. mai 2024
Del innhold