Olsok gjorde oss til en nasjon

Læremidler og populærvitenskap kan gi et dystert bilde av prosessen som gjorde Norge til en kristen nasjon. Det er lett å få inntrykk av at en fremmed religion ble tvunget på oss mot folkets vilje.

Reaksjonen er ikke uventet: Skal vi snakke om noe norsk, er det troen på Odin.

Samtidig er det ingen grunn til å tilsløre realiteter. Fredelige maktkamper var ikke et kjennetegn på vikingtiden. Sagaene fremstiller Olav Tryggvasson og Olav Haraldsson som brutale. Lokale ledere ble tilbudt dåpen, mens man truet med sverd, spyd, ormer eller annet man hadde for hånden. Forståelig nok var det få som nektet tilbudet.

Men dette er ikke hele bildet, kanskje ikke engang det viktigste. Vi vet ikke hvor mye det gjenspeiler realiteter på bakken. Da sagaene ble skrevet mange generasjoner senere tok nok Snorre og andre seg friheter. Ikke minst ønsket de å forsterke kontraster frem mot det de så som avgjørende med helgenkongen på Stiklestad.

Dramatiseringen følger et mønster: Begge Olavene tapte sine verdslige kamper så lenge de kjempet med sverd. Olav Haraldsson ble Norges evige konge da han la ned sine våpen. Gud grep inn og omvendte et gjenstridig folk. Derfor feirer vi Olsok.

I dag har imidlertid forskere flere perspektiver. Slik Jón Vidar Sigurdsson viser i «Kristninga i Norden 750-1200» diskuteres tre modeller, for noe så langvarig og mangfoldig som kristningen.

Noen ser mest på ytre press, med 1000-tallet i fokus. Konger som Olav Haraldsson krevde at høvdinger viste lojalitet ved å la seg døpe eller primsigne, som når de var i tjeneste for fyrster i Europa. For å få endelig gjennomslag for et sentralkongedømme etter mønster fra andre riker, måtte man overtale eller overvinne lokale ledere, noen med sterke økonomiske interesser. Kristenretten på Moster i 1024 var første gang vi fikk en lov for hele landet, og kunne bare håndheves av en sentral kongemakt.

Andre forskere løfter mer frem individuelle forholdmed vekt på tiden før 1000-tallet. Mange opplevde kristen tro som mer plausibel. Den slo gjennom fra Viken til Vestlandet, i stor grad ved myk makt. Flere verdier og kulturelementer hadde appell, fra menneskeverd og nåde til skriftkultur og statsapparat. I følge «Kjærlighet og ekteskap» av Marit Synnøve Vea hadde den nye troen i starten mest appell hos kvinner. Kanskje ble de tiltrukket av forbudet mot å sette ut barn i skogen, for i «alle kulturer og til alle tider, har det viktigste for kvinnene vært å beskytte sine barn». Det ble slutt på menneskeofringer, for ikke å si rituelle voldtekter og drap av treller ved høvdingebegravelser. Det ble en plikt å sette treller fri hvert år.

Og noen ser kombinasjoner av press og ønsker, med enda lenger tidsperspektiv. Mens enkelte land ble kristnet av fremmede, skjedde det i Norden gjennom våre egne, først i noen lokalområder, etter hvert stadig mer også blant eliten, og dette påvirket stadig bredere lag. Prosessen fortsatte med en omfattende kirkebygging på 1100-tallet og en rettsutvikling som endte med Landsloven i 1274, ikke minst ved forbud mot hevn og en plikt til å ta seg av de fattige.

Samtidig hører enda flere perspektiver med. For det første gir det feil inntrykk å snakke som om en hedensk nasjon ble kristnet. Selv om deler av Norge var blitt gradvis mer enhetlig med Harald Hårfagre, er det først etter slaget på Stiklestad at vi ble samlet i retning av en norsk nasjon, og ikke bare fordi de danske regentene ble tvunget bort.

På mange måter var det som følge av kristningen og fortellingen om Norges evige konge Olav, at vi i det hele tatt kunne begynne å oppfatte oss som en nasjon. For i utgangspunktet var det ikke noe som skilte oss fra nabolandene, verken språk, religion eller kultur. Det manglet heller ikke regionale forskjeller i et så vidstrakt og geografisk mangfoldig område som Norge.

For det andre er det et godt spørsmål hvor langt tilbake vi kan finne kristne i Norge. Gravfunn og annet kan tyde på i hvert fall 800-tallet, men kan vi tenke oss kristne før dette?

Mye taler for at skandinaviske krigere på 3-400-tallet var leiesoldater for romerne – altså i et kristent rike. Kom noen av dem hjem også med Jesus i bagasjen, har vi hatt kristne i Norge svært tidlig. Uansett betyr en høy andel treller fra kristne riker også mange kristne, selv om de ble foraktet.

Er så Odin mer norsk enn Kristus? Selv om forskere er uenige om Odin-kultens opprinnelse i Norden, mener flere at den kan stamme fra folkevandringstiden på 4-500-tallet. Muligens ble den utviklet og spredd ved hunernes erobringer, slik arkeologiprofessor Lotte Hedeager ved Universitetet i Oslo har argumentert for. Kanskje spredde den «krigerske Odin» og den «milde Jesus» seg samtidig i Europa. Kanskje er det troen på Odin som skyldes en invasjon av fremmede, mens vi ble kristnet av våre egne? Kanskje var det kristne i Norge før noen dyrket Odin?

Men dette er altså i stor grad spekulasjoner. Det er mindre grunn til å spekulere på hvordan Norge ble en nasjon. Der er kristningen og Olsok sentral.

Personbilde av Bjørn Are Davidsen

Bjørn Are Davidsen

Bjørn Are Davidsen er rådgiver i Skaperkraft. Han er utdannet sivilingeniør og arbeidet i mange år med innovasjon i Telenor. Davidsen har skrevet en rekke artikler, notater og bøker og …

Anbefalte artikler

Kristenretten tegnet ingen rett linje til demokratiet, men ga oss verdier og vaner som er blitt selvfølgelige, som former våre reflekser, sitter i blodet. Vi tror de er allmenne og
Av Bjørn Are Davidsen
Publisert 22. mai 2024
Daniel Joachim Kleiven ser mye positivt med AI, men ser også grunn til bekymring. Ikke av AI i seg selv, men menneskene som bruker det med onde hensikter.
Av Daniel Joachim H. Kleiven
Publisert 19. februar 2024
Del innhold