I Røtter undersøker kirkehistoriker Eivor Oftestad hva som skjer i kulturen når Gud og Bibelens fortellinger forvitrer. Hvilke ressurser taper vi når den barmhjertige samaritan eller den bortkomne sønnen går i glemmeboken? Tror at vi at gudstro har så lite betydning, at vi knapt kommer på å nevne den, selv når vi skriver om noen med en tydelig kristen stemme?
Nylig leste jeg hva en lærebok for videregående skole skrev om en så sentral kristen som Sigrid Undset. Det eneste stedet Panorama Norsk Vg3 kobler henne til religion er under omtalen av siste bind av Kristin Lavransdatter. Her «tar Kristin et oppgjør med seg selv, livet og religionen». Elever kan altså lett tenke at en så oppegående forfatter og nobelprisvinner selvsagt må ha vært religionskritiker. Gud og kristen tro blir ikke mer synlig i læreboken når den fortsetter med Johan Falkberget, igjen uten å nevne hans tro.
NRK skal ha stor takk for å løfte frem Fjodor Dostojevskij ved 200-årsminnet for hans fødsel, i reportasjen Den russiske gudfaren 14. november. En forfatter som lodder så dypt, og slipper til så mange ulike stemmer, fortjener all oppmerksomhet han kan få.
Men så var det dette med hans tro. Det er slående hvor lite reportasjen sier om hans forhold til Gud og Kristus. Hva slags kulturell utarming ligger bak når kjernen i Dostojevskijs visjon og analyse av idéer, psykologier og samfunn nedtones? Hva foregår i bakhodet når dette fremstilles på måter som er vanskelig ikke å oppfatte som nedlatende, eller nærmest unnskyldende?
Forvitringen av Gud i vår kultur kan ha mange årsaker. Noe skyldes berøringsangst, annet tunnelsyn eller blindfelt, og mye sikkert atskillige myter om kristen historie, tro og tanke.
Resultatet er slående. I stedet for å gå inn i dybden, forteller NRK- reportasjen distansert og akademisk at «Gud er også eit gjennomgåande tema» i Dostojevskijs bøker, hvordan nå de som leser oppslaget skal forstå Gud som et «tema». Det følges opp med det ganske intetsigende, for ikke å si avfeiende, at Dostojevskij «var sterk i trua», men (underforstått heldigvis?) «langt ifrå forkynnande».
Ikke bare lar han være å forkynne sin egen tro, han «førebudde grunnen for ateismen». Ved å gi stemme til dem han var uenige med, er han et forbilde og her «har mange av dagens forfattarar mykje å lære».
Reportasjen gjør altså kunststykket å lage en Dostojevskij som kun har gudstro som et «tema», og er en som nærmest rydder vei for ateismen. For noen vil assosiasjonen uvilkårlig gå i retning av hva Johannes Døperen gjorde for Jesus.
Ja, Dostojevskijs fortellinger er ikke prekener, selv om mange prekener kan være fortellinger. Samtidig er spørsmålet om Gud og Kristus i hans forfatterskap ikke bare noe han ser som sentralt for seg selv, men for alle samfunn og mennesker. Det handler bokstavelig talt om de helt store spørsmålene, om liv og død, frihet og verdighet, lidelse og mening.
Det er ingen tvil om at Dostojevski også skildrer dyptloddende ateister, men hans bøker er på mange måter en eneste lang advarsel mot å forkaste Gud, kjærlighetens Gud, forstått i lys av Kristus.
For Dostojevski så mange grunner til å frykte alternativer. I den ganske så eksistensialistiske romanen Forbrytelse og straff utforskes tanken om at vi uten Gud er frie til å lage en ny moral der undermennesker fortjener å dø. For å vise at et moderne menneske uten Gud er hevet over samfunnets konvensjoner, er et overmenneske som kan bryte med gammel moral uten anger, tar hovedpersonen livet av en pantelånerske han ser som helt verdiløs. Som man kan ane, viser Dostojevskij at dette blir så vanskelig leve med at selv drapsmannen forstår at han fortjener straff, samtidig som det også åpner for forsoning når en kvinne ofrer sin fremtid for ham.
Den mer satiriske De besatte har også mange stemmer. Et hovedtema er hvordan mangel på gudstro kan føre til politisk og etisk nihilisme, den verditomheten Dostojevskij kunne møte i Russland på 1860-tallet. Ideologier som pretenderer å bygge på frihet, kan ende i total ufrihet.
Å lese Dostojevskij som at han «førebudde grunnen for ateismen», er å underslå en nærmest profetisk røst som advarte mot en rekke former for ateisme. Slik alt for mange regimer i neste århundre dessverre skulle gi ham rett i, har det konsekvenser å gi slipp på kjærlighetens Gud.
Kulturell forvitring kan ta mange former. Ved 200-årsjubileet for hans fødsel, er det fortsatt ikke lett å finne alternative visjoner som kan inspirere til gode liv og samfunn. Det finnes bedre måter å hedre Dostojevskij på enn ved å fjerne kjernen i hans forfatterskap.
