Heldigvis kjenner du sånn noenlunde normalen, selv om du kan mislike noen band og politikere. Du hører dyktige musikere, møter gode lokalpolitikere og leser om dem som kjemper for viktige saker.
Dette er som å være på teater. Det du får øye på påvirkes av bakteppet på scenen. Er det lyst, skiller det mørke seg ut. Er det mørkt, blir det lyse unntak. Dette gjelder mange områder, ikke minst i nyheter, underholdning og TV-serier. Kjenner vi normalen, ser vi hva som er unormalt. Kjenner vi ikke normalen, kan vi tro at det unormale er normalen.
Dronning Elizabeths begravelse antydet igjen at kunnskapen om normal kristen tro er for liten i mange media. Dette speiler nok situasjonen i brede lag. Dermed etterlater korrupte kristne et annet bilde enn korrupte politikere. Nevner mediene først og fremst kristne når ledere tas i svindel og utroskap, eller står for hykleri og overgrep, vil mange uvilkårlig tenke at det er normalen.
Dessverre er det lettere å se denne utfordringen enn å løse den. Det er gode grunner til at mediene først og fremst løfter frem unntak og sensasjoner. Og dårlige nyheter selger fortsatt best.
Noe henger nok også sammen med at en troverdig presse er en kritisk presse. Selv ikke aviser med en kristen profil bør fremstå som fanziner for kristne forsamlinger.
Samtidig er det et spørsmål hvor mye troverdighet man får om man etterlater et inntrykk av at det unormale er normalen, at unntakene er regelen.
Flere redaktører og mediekanaler ser nok noe av utfordringen. Fokus bør være på mer enn dystre unntak.
Norge Rundt har i mange år vært et godt supplement til Dagsrevyen med positive hverdagshistorier. Det er flott at TV2 har fått et eget program med gode nyheter. Lokalaviser har iblant fine oppslag om gudstjenester og konfirmasjoner. Kristne aviser skriver heldigvis også om vanlige prester og forsamlinger.
Likevel er det nasjonale mediebildet på kristendom og kirke skjevt i retning det mørke og kritiske.
Det normale er fortsatt ikke normalen.
