Ett sted går kanskje en grense for underlige ting?
Ja, jomfrufødsel er absurd i dag – og var det da Jesus ble født. Alle visste at det krevdes en far for at et barn skulle bli til.
Her skjer mer underlig enn magiske stjerner, selv om den også hører med. For Bibelen forteller at Maria sa ja til å bære frem Jesus, i en tid der det var stor fare for å bli sosialt ustøtt eller til og med steinet.
Det blir ikke mindre underlig av at Josef ikke bryter forlovelsen, selv om Maria venter barn med en annen. Litt av en fyr.
Jødene var godt kjent med fortellingen om at Gud skapte Eva av Adams kropp i Edens hage, uten en jordisk mor. Nå skjer det motsatte. Barnet Jesus blir til i Maria, uten en jordisk far.
Fortellingen om Eden snus på hode. Verden starter på ny.
Alt takket være Marias ja til Guds kall. Den kvinnelige teologen Alison Milbank ser også en dyp feministisk symbolikk: Kvinnens stilling gjenopprettes. Hun er et handlende og verdig vesen, uten at det er knyttet til noe en mann gjør. I stedet for å dyrke en kvinnelig gudinne som så mange kulturer hadde gjort, løftes en jordisk kvinne opp til guddommelig verdi.
Kanskje er likevel det underligste at Gud kommer til jorden takket være Marias ydmyke «ja», midt i hennes smerte når hun føder et forsvarsløst barn og legger det i en krybbe, i en småby i en avkrok i Romerriket, på en liten planet i et enormt verdensrom.
For hva slags Gud er det som våger å vise seg uten makt og muskler? Som trer inn i en nådeløs verden full av nød og sykdom. Hvilken tillit gir det en mor og en familie? Hva slags barn er dette?
Er verden likevel ikke så nådeløs? Er det håp?
Ikke underlig at noen vil feire jul med en stall og en krybbe.
