Middelalderen – mer enn en 500-årsnatt?

I Beforeigners ser vi kulturkollisjonen som oppstår når en fremvandrer fra norrøn tid kommer til dagens Oslo. Men hva ville en norrøn bonde tenkt om han våknet opp i Bjørgvin i 1522?

Jeg ser meg i speilet hver dag, og synes ikke noe endres. Til jeg ser et bilde fra 20 år tilbake.

Heller ikke samfunnsendringer er enkle å få øye på. Noen linjer er lange, enkelte ganger over generasjoner. Det er ikke bare i dag at besteforeldre og barnebarn er fra forskjellige planeter.

Skal vi forstå hvor vi kommer fra eller er på vei, trenger vi bakspeil og kikkert. Mye har hendt seneste fem hundre år. Men skjedde noe av betydning i århundrene før? Og hva med fremtiden?

FNs bærekraftsmål for 2030 har kort horisont, selv om effektene er langsiktige. Men hva med bærekraftsmål for 2530? Og hva var bærekraftig i 1530? Klarer vi å skru fra nærlys til fjernlys?

Kanskje kan noen nye perspektiver på vår fortid, nåtid og fremtid hjelpe oss løfte blikket.

Skaperkraft bryggen i Bergen

Slik tenkte den danske tegneren Rasmus Christiansen (1863–1940) at bryggen i Bergen så ut på 1500-tallet.

Del 1: Middelalderen – mer enn en 500-årsnatt?

Sapiens og Homo Deus av Yuval Noah Harari er bestselgere. Mange har tatt reisen fra de første hominider til en fremtid der vi er som guder. Slike store historier må forenkle, noen steder overforenkle – når ikke allerede utgangspunktet er feil.

Som når Harari skriver om middelalderen.

Sapiens påstår han at en spansk bonde som sovnet for tusen år siden og våknet fem hundre år senere, ville kjent seg igjen og fungert fint, «tross mange endringer i teknologi, manerer og politiske grenser». Mens en som hadde sovnet for fem hundre år siden og våknet av en iPhone, hadde fått sjokk av en verden helt utenfor hans fatteevne. Var han i himmelen eller et … litt annet sted?

I TV-serien Beforeigners dukker folk fra fortiden opp i Oslo i våre dager – som fremvandrere. Hva om en norrøn bonde våknet i 1522 etter å ha sovet i fem hundre år?

La oss kalle ham Knut. På vei ned mot fjorden for å fiske hadde han søkt ly i en bergsprekk – og falt i en lang dvale. Når han nå skyver bort kvister og jord, oppdager han mer enn robåter og naust. For en som aldri har vært i viking ser han nå noe helt nytt: en by. Og ikke hvilken som helst, Bjørgvin, Norges største, nær 10 000 innbyggere. Knut har hørt om kirker og palasser i Miklagard, men aldri sett noe som ligner. Høye murbygg reiser seg over bukten og beitemarken. Langs havnen en lang rekke plankegårder – og enorme skip med mange master.

Vinduer og vertshus

Selv uten å klatre til topps, kan flere enn Knut bli svimle av kirker. Av magiske bygg med glassvinduer som slipper lys inn, og funkler i farger på innsiden.

På torget hører han sang og skrål, som i et gjestebud. Mange går inn i et hus. Må man ikke være frende for å bli med? Nei, Knut gnir seg i øynene. Et … skjenkested, et tafernishus? Betale med … kongens mynt?

Onkelen hadde fortalt at en norsk konge hadde laget sånne for å vise at han ikke var dårligere enn dansker og engelskmenn. Men han kjente ingen som hadde brukt dem. Her i rommet gjorde alle det.

Knut vender seg langsomt til byen. Han hjelper med å reise bygg på branntomter. Han får betalt og tilpasser seg språket. Han gjør store øyne når han hører om svartedauden. Han gjør enda større når noen viser ham en bok.

Og snakker om bibliotek.

Fra runesteiner til almanakker

For å prøve å yte Harari rettferdighet: Man kunne sikkert funnet fremvandrere som ikke var blitt like overrasket over alt det nye som en nordmann utenfor Bjørgvin. Vikingene som hadde reist til selveste Konstantinopel rundt år 1000, hadde sett større kirker, bedre vertshus – og, hvis de var interessert, større biblioteker. Og for en romer født i Den evige stad i velmaktsdagene ville det ta tid å oppdage hva som faktisk var genuint nytt i 1522. Men for både Hararis spanske bonde og for Knut er omveltningene store nok. Og for en som vil få et riktig bilde av middelalderen i vesteuropeisk historie, er det kanskje det viktigste.

For nordmenn må altså ikke lenger plyndre klostre for å se bøker. Med kristningen kom en skriftkultur med sagaer, lover, lærebøker, leksika og almanakker. Bibelen løftes frem i kirkene. Landsloven i rettsstolene. I vikingtiden forsøkte nordmenn å innta Paris, nå reiser de dit for å studere. Eller til Københavns fakulteter for teologi, jus, medisin og filosofi.

Fremtidssjokket er ikke trivielt. Knut møter ikke bare en ny «teknologi», men et nytt tenkesett. Mange hundre år med universiteter har satt spor. Titusener europeere er opplært i logikk og naturfilosofi, for ikke å si romerrett. Knut får høre om sporene etter mektige grekere og romere i bøker og bygg langt sør. Han skjønte at andre folk hadde tatt over. Noen snakker om arabere, men enda flere om tyrkerne som hadde erobret den største av alle byer, Miklagard. Men den største av alle … kanoner, stor som et kirketårn.

Kom de til å erobre hele verden?

Men også i nord er det kanoner – og bøker. I Sverige har Vadstena kloster rundt 1500 tekster. En liste fra Tautra i Trøndelag i 1531 nevner 70 «gamle bøker». Ved Nidarosdomen blir det i 1550 listet opp bøker fra også før reformasjonen, også fra romere som Cicero og Plinius den yngre. Hans verk om all slags kunnskap viser hvor mye man visste lenge før Knut ble født.

Han får høre om at biskop Arne i Bergen på 1300-tallet hadde eid 36 kodekser. Om Hauksbók fra samme århundre med over 20 håndskrifter samlet av islendingen Haukr Erlendsson, lagmann på Gulating. Der finnes norrøne dikt som Voluspå, historiske sagaer som Landnåmabok og mer eventyrlige «fabula» som fornaldersagaen Merlinusspá, om trollmannen Merlin.

Knut kjente godt til runesteiner, men ante ikke noe om fagtekster. Hauksbók hadde en oversikt over verdenshistorien, teologi, naturfilosofi og etnografi. Og en liten lærebok i regning, Algorismus, om en ny regnemåte – som boken sier – fra inderne som bruker ti tegn, fra 0 til 9.

Nå hadde man også fått trykte bøker til Norge. En teknologiendring mer avgjørende enn smarttelefonen. Og man regnet på noe merkelig nytt og behagelig billig kalt papir.

Man trengte ikke å ha sovet i fem hundre år for å gni seg i øynene.

Ætt og ære

Når Knut setter seg ned på et vertshus skvetter han nok ikke over hissige ord eller en blodig kniv i en krok. Men så ropes på sysselmann og gatevakt, og ikke på blodhevn.

Før hadde ættene og lokale høvdinger med lovgivende, dømmende og utøvende makt. Nå snakkes om Landsloven, ikke om ættens ære. Man forholder seg til individer og skrevne lover. En så urgammel og livsnødvendig skikk som blodhevn, er forbudt. Fokus er på noe Knut knapt har hørt om, synd – og å gjøre opp for seg. Idealet er ikke gjengjeldelse, men … tilgivelse.

For det har Kristus bestemt, en gud som ble … drept av soldater – altså en taper? Nei, hører Knut, ingen gud med familie og foreldre, som Tor eller Odin. De kunne vært større eller mindre, med flere hamre eller to øyne. Men noe større enn Gud bak alt kan ikke tenkes. Samtidig: Skaperen som døde på et kors. For alle – høvdinger og treller. Og stod opp igjen.

Det er mer kjent at kongen er i Danmark. Selv om den som styrer, ikke er jarl, men kirkens mann, erkebiskopen – på vegne av kongen. En kirke som er i alle land ledet av paven i Roma. Blant verdslige fyrster er han slett ikke blant de største – likevel har han en merkelig makt over både konger og selve keiseren..

Norge har til og med en evig konge, en hellig mann, Olav. Prestene forteller at han gjorde som Kristus: En med makt som la ned våpenet, tapte slaget og døde – men som likevel kunne gjøre under. Han ligger i et gullskrin hos trønderne. Dit reiser folk fra hele Europa.

Knut vet ikke hva han skal tro. Prøver de å narre ham med fabula og fornaldersaga?

Ætt og ære er underminert ved to grep. For det første forbød kirken ekteskap mellom søskenbarn, til og med mellom tremenninger. Man måtte begynne å stole på hverandre, også utenfor ætten. Man trengte en sterkere stat for å lage lover og beskytte borgere. Og en kirke som styrket motivasjonen for å leve rett – og ga tilgivelse når man ikke gjorde det.

For det andre krevde man samtykke fra både brud og brudgom før de kunne gifte seg, selv om kirken ikke så sjelden måtte godta at også foresatte samtykket.

Dermed kunne man elske – og ha kjærlighetssorg – uten å bli sett som svak og æreløs. Enda en kilde til kaos var borte. Før var kjærlighetsdiktning en hyppig dødsårsak blant unge menn. Nå mistet ikke lenger kvinner tre menn eller kjærester før de fylte 30.

Vel så underlig: Ingen fikk lov å sette barn de ikke ønsket, ut i skogen, til ørn og ulv. Knut tenkte at noen gjorde det nok likevel. Men at de ikke hadde lov?

En sesong av Beforeigners fra 1520-tallet hadde ikke manglet stoff om kulturkollisjoner.

Teknologi og tro

Og Knut møter stadig flere. Sjøfolk forteller om astrolaber og kompass. Noen begynner å synge flerstemt, mens de holder ark med noter. Før måtte man lære sangen utenat, nå kan man lese den.

Så kommer en soldat, med gevær. Var Knut rystet over svartedauden, blir han det ikke mindre av svartkrutt. Og av diskusjonen mellom to i grå drakter på nabobordet. Han får høre at de tilhører kirken. Når de snakker om krig, er det ikke som om dette skulle være et vikingtokt for å finne noen forsvarsløse å plyndre. Vikingtokter har til og med vært forbudt i Norge siden Hellig Olav. Nei, krig bør være rettferdig og rasjonelt begrunnet. Det sier i hvert fall noen av munkene de har hørt av noe de kaller filosofene.

En norrøn bonde ville ikke bli satt ut av å høre om lover, ting og maktfordeling. Men det var likevel mye nytt. Riksrådet var vokst frem fra 1200-tallets Kongsråd, og nå ledet av erkebiskopen. I England ble frihetsbrevet Magna Carta presset frem av adelen, biskopene og borgerskapet. Kongen styrte ikke kirken og kirken styrte ikke kongen.

Farer kongen med bedrag og blodbad? Da bør han avsettes!

Den første industrielle revolusjon

Når Knut forhører seg mer om å bygge hus, fortelles om laug. Om å gå i lære, ta svenneprøve og mesterbrev, slik Anno på NRK viste. Det er til og med stemmerett innen lauget.

For en bonde er heller ikke jordbruket lett å kjenne igjen. Treåkersystemet er allment. Man pløyer og sår med én korntype på en tredel av jordene og en annen på en annen tredel, mens resten er upløyd. Og så bytter man rundt årlig. Dermed er bare tredjeparten av jordene ubrukte hvert år, mot før halvparten. Velstandsutvikling viser seg først og fremst i økt befolkning.

En vel så stor revolusjon er bogtreet, en kragesele til hester for å trekke tunge ploger uten å bli kvalt. Nå kan de trekke 1000 kilo, fire ganger så mye som før. Også harv og vendeplog har endret jordbruket. Alle hester har stigbøyler og hestesko.

Den teknologiske og industrielle utvikling fra 1100-tallet var ikke triviell. Nå fikk Norge tilgang på gammelt og nytt. I spissen stod gråmunker, cisterciensere. I vår tid har noen historikere kalt det den første industrielle revolusjon. Store jordeiere, byer og klostre ble pålagt å ta i bruk vannmøller. Med tannhjul og kraftoverføringer kunne man dreie og male, sage og hamre, trekke og rulle. Man fikk produsert alt fra planker til papir og tøystykker, knust malm og bearbeidet metall.

Siden det kunne bli svært trangt langs elvene, ble også vindmøller og tidevannsmøller tatt i bruk. I mange europeiske havner så man knapt land for alle møllene. Hvis man da i det hele tatt kunnet se noe. Heldigvis hadde man nå tilstrekkelig optisk kunnskap til å lage briller. Man kan se på avstand og lese bøker til man er langt opp i årene.

Om ikke lenge skal noen så smått begynne å lage teleskop og mikroskop.

Tidsrevolusjonen

Utviklingen tikker ikke langsommere av mekaniske klokker. Knut fikk høre at de overgikk all tidligere teknologi. Det stemmer, selv om man mange århundrer senere fant avanserte astronomiske mekanismer fra antikken.

Antagelig ble den mest imponerende laget av Richard fra Wallingford på 1300-tallet i en katedral nord for London. Uret viste ikke bare tiden, men solens posisjon, stjerner og planeter, formørkelser og månefaser, samt lokalt tidevann.

SKaperkraft Middelalderklokke

Den astronomiske klokken i Praha er fra 1410 – litt senere enn Wallingfords klokke, men den eldste klokken av denne typen som fortsatt er i operasjon. Foto: Andrew Shiva/Wikipedia

Praktfulle klokker på torgene endret dagsrytme og tidsfølelse. Noen begynner til og med å tenke på naturen som et stort urverk.

Kanskje det mest avgjørende tidsskillet i historien?

Og i Norge. Når Hamar domkirke hadde en klokke, ser Knut ser ganske sikkert en i Bergen.

Beforeigners vil ha god bruk for CGI-eksperter.

Nytt menneskesyn

Knut får andre råd. Han kan bli med i et gilde. En kontingent dekker rettssaker og hjelp ved ulykker, brann og sykdom. En slik forening av kvinner og menn, bønder, håndverkere eller kjøpmenn, fremmer deres interesser – og kan hjelpe fattige. Disse er kristne fellesskap, viet til en helgen. Som det er mange av.

Men vent litt. Rettssaker? Knut forstår dette er hentet fra romerne. Kirken hadde tatt vare på deres lovverk og la vekt på at man skulle forholde seg til individer. Tok hensyn. Fulgte samme rett for rike og fattige i lys av det jøder og kristne kalte «Guds fire døtre», søstrene Sannhet, Rettferdighet, Fred og Miskunn, fra en sang i noe som heter Bibelen. Slik at alle søstrene er fornøyde. Slik at dommene ikke er for strenge eller for milde.

Men vent, hvor er er trellene? Alle, også husmenn og tjenere, har fri hver syvende dag –- hele året?

Knut har mye å spørre om – og tenke på.

Et nytt univers

Jeg er ikke i tvil. Knut kjenner seg definitivt ikke igjen. Han vil aldri tilpasse seg helt. Bygninger, teknologi og manerer er det enkleste. Ryggmargsreflekser, verdier, håp og tro nesten umulig.

Vi har lett for å la oss blende av ny teknologi. Det er lett å tro at det først er i nyere tid at verden virkelig har forandret seg. Men mye skjedde også i middelalderen, ikke bare justeringer av teknologi eller manerer. Vi snakker om revolusjoner i menneskesyn og kultur, tidsbegrep og teknologi.

Knut ville ikke trodd han var i himmelen, men hadde avgjort forstått han var i fremtiden. Ikke fordi han så et årstall i en almanakk, men fordi han så et nytt univers.

Ville en som våknet i dag etter fem hundre år virkelig opplevd en større overgang?

Det skal vi se mer på i neste del av serien.

Først publisert i Minerva

Personbilde av Bjørn Are Davidsen

Bjørn Are Davidsen

Bjørn Are Davidsen er rådgiver i Skaperkraft. Han er utdannet sivilingeniør og arbeidet i mange år med innovasjon i Telenor. Davidsen har skrevet en rekke artikler, notater og bøker og …

Anbefalte artikler

Skaperkraft har laget samtaleguider til Bjørgvin bispedømmes miniserie om kristenretten. I serien «Hendelsen som forandret Norge» blir vi med «Farmen-presten» Thor Haavik på en reise i tid og rom om

Av Bjørn Are Davidsen
Publisert 8. februar 2024
Hvis en like stor andel flykter fra Ukraina, som det vi så skjedde i Syria, må Europa gjøre klart for 20 millioner flyktninger.
Av Filip Rygg
Publisert 4. mars 2022
Del innhold