(Del 1 i denne serien – om perioden fra 1022 til 1522 – kan leses her)
Det ytre? Biler, lysreklame, mobiltelefoner, rene gater, høye hus. Fly og fjernsyn. Internett.
Det tar ikke lang tid før hun lærer moderne norsk. Etter solid vaksinering går hun ut på gater og kafeer. Hun ser nyheter. Hun graver og spør. Gjør store øyne – men ikke alltid der mange hadde ventet det.
I TV-serien Beforeigners tilpasser fremvandrere fra fortiden seg mye ganske fort. Antagelig er tanken at vi er ganske like, til alle tider, selv om det kan ta tid å summe seg.
Og, ja, det er ikke til å komme fra at mye ligner, kanskje mer enn vi tenker over. Inger var godt kjent med brostein, vogner og karjoler med fire hjul, vertshus og verksteder med fargerike skilt. Hennes egen gård var på flere etasjer. Fjernsyn lignet på vogner med dukketeatre. Inger hadde sett trykte bøker og papir på Hansakontoret. Selv det forfalne Nonneseter kloster hadde et illustrert leksikon. Hun visste det fantes mer i biblioteker, og ikke bare hos de mektigste.
Hun gjorde store øyne av flyene. Men så husket hun den engelske munken som overnattet på gården hennes i byen. Han hadde hørt en historie fra mange hundre år siden om munken Eilmer som hadde fløyet med vinger fra et tårn før han falt og ble lam. En hansaskipper sa at han var ikke den første, for araberne hadde fløyet enda tidligere. Det sa de i hvert fall.
Munken fortalte også om en av gråbrødrene som het Roger. Han hadde skrevet at det i fremtiden ville være farkoster uten roere, slik at selv de største skip kunne ferdes på elver og hav, styrt av én mann, med større hastighet enn om de var fulle av menn. Det kunne også komme vogner som kjørte med umåtelig fart uten å trekkes av dyr. Og flygende farkoster der mennesker satt i midten og betjente innretninger som fikk kunstige vinger til å slå i luften, slik som en fugl flyr. Noen kunne lage linser slik at ting som er langt borte, synes veldig nærme. Hvis noe sånt skjedde, kunne vi fra utrolig avstand lese de minste bokstaver og tall, og se stjernene veldig nærme.
Inger så ingen munker på gaten i 2022, selv om kirkene fortsatt ruvet. De var likevel ikke lenger de største byggene.
Noe var enda likere. Kongen ga fortsatt lover – for hele landet. Et riksråd, en regjering, styrte på hans vegne. Verken mynter, domstoler eller ting var noe nytt.
Men det er lett å undervurdere forskjeller, selv om de ikke alltid er like enkle å få øye på.
Et nytt forhold til oss selv
Den første forskjellen Inger merker er et helt annerledes forhold til natur, vitenskap – og oss selv.
Det tar lang tid før Inger møter noen som har melket en ku eller fulgt et spor. Natur er blitt fritid, ikke hverdag, kos, ikke knapphet eller katastrofe. Mat, klær og varme kjøpes, ingen hun treffer på gata kan fortelle hvordan det produseres.
Ikke bare kan nesten ingen noe om naturen, alle ser annerledes på den. Prester og andre lærde Inger snakket med på 1500-tallet oppfattet som i antikken at Gud hadde lagt en målrettethet inn i naturen. Man visste noe om stofflige og bevirkende årsaker, men de var ikke de dypeste. Vise og gode mennesker tilpasset seg naturen og de naturlige tings rasjonelle formål, enten det handlet om jordbruk, seiling eller sex. Vitenskap – naturfilosofi – var viktig, men formålet var mer å forbedre oss selv enn å forandre naturen. Trengte man teknologi og nye oppfinnelser, spurte man håndverkere og ingeniører på Hansakontoret, ikke naturfilosofer.
Inger hører at dette var begynte å endre seg på 1600-tallet. Tenkere hadde begynt å sammenligne naturen med urverk, der alt tikket og gikk i en kjede av formålsløse tannhjul. For noen tikket logikken like uavvendelig videre. Siden verden gikk av seg selv, trengte vi ikke Gud i dag, kanskje heller ikke i begynnelsen. Kunne er slik Gud virkelig bry seg om oss? Kanskje vi like godt skulle innse at vi alle var del av samme formålsløse rekke?
Dette var visstnok sant, sa noen nå, fordi vi hadde fått så mye god medisin og funnet ut at det var solen og ikke jorden som var i sentrum. Og at stjernene var soler med planeter rundt. Nå kunne man til og med reise til månen og Mars, eller ødelegger byer med bomber. Hvem kunne da tvile på at ikke alt tikket og gikk uten plan og mening?
For Inger var dette vansinn, men så var hun tydelig kommet til en underlig tid. For i så fall var vi like ufrie som automater og mekaniske leker, som figurene på tårnurene i Lübeck, uten annen verdi enn man kunne selge dem for eller postulere i pamfletter som så godt ut på kroene, men ikke tålte så mye dagslys.
Inger var glad hun ikke møtte mange som snakket høyt om denne logikken. Folk var opptatt av empati og etikk, verdier og moral. Men hva mente de at det handlet om, når de tenkte seg om? Var det bare et spiele, et etisk spill, et teater der det ikke var så viktig med realiteter, så lenge man brydde seg om andre?
Det var ikke lettere å forstå logikken hos de som hevdet at vi levde i en helt fri – indeterministisk – verden, der noe som ble kalt «kvantefysikken» åpnet for valgfrihet. Eller var det vilkårlighet?
Uansett var Inger glad så få kunne leve uten troen eller håpet på at vi var mer enn automater. Selv om de ikke likte å snakke om det når en fra 1500-tallet stilte spørsmål.
Kanskje lå mye av grunnen også i historiene Inger hørte fra forrige århundre der mange hadde sett lyset, eller rettere sagt, mørket. Hva trengte man av kirkens gamle forestillinger når Auschwitz skrek i sjelen og Hitler var Satan? Visstnok var verdiene trygge så lenge noe de kalte jødetesten fungerte og kommentarfeltene fortsatte å hitle, hva nå det betydde.
Kraft til fritid
For det andre så Inger verdens største teknologiske revolusjon. Nei, ikke så mye det de kalte smarttelefoner, internett, kunstig intelligens eller at de kunne … strømme hva de ville av film og musikk.
Det store spranget kom da oldeforeldrene hadde fått elektrisk strøm.
Hadde Inger fløyet over Norge en vinternatt for 150 år siden, ville hun ikke sett noe. Så ble det lys. Nye maskiner hadde effektivisert det meste, hjemme og ute. For Inger var fritid en hverdag nærmest utenkelig, nå hadde de fleste mange timer fri.
De seneste hundre år hadde teknologien også gjort politiske massemøter mulige – med høyttalere og sendinger over hele landet, for ikke å si verden. Nye rettigheter var kjempet frem, høyere lønn, kortere arbeidsdager og mer ferie.
Med så mye tid og penger, måtte da man ha lyst på flere barn – selv om man hadde medisiner som gjorde at nesten alle vokste opp?
Inger oppdaget at det nå kunne ta timer å gå gjennom en by. Men hvor var bøndene? Hvorfor satt så mange på … kontor? Jobbet alle for hansesatene? Var nesten alle kvinner utenfor hjemmet? Så mange varer i butikker?
Folk gikk ikke lenger til kirkene for å høre viktige meldinger. Med radioen kom nyhetene hjem – og underholdningen. Nå hadde man alle slags teknologier og god tid – til seg selv. For Inger hadde fritid vært det samme som helligdag, selv om det hendte man gikk på fest.
For Ingen var spørsmålet påtrengende: Hvorfor virket det som så mange bare kastet bort denne «fritiden»? Trengte man mer hvile og fest nå? Var man så svak, selv med alle medisinene?
Helt nye forventninger
Å komme til Norge på 2020-tallet var nærmere paradis enn noe Inger hadde kunnet forestille seg. Men slik var det tydeligvis ikke for de som bodde der, skulle hun tolke alle klager og protester, sinne og aggresjon. Hva i all verden hadde skjedd?
Inger forhørte seg rundt. Det var tydelig at mye handlet om følelser, om roller, om hvem man er – og er til for. Selv hadde hun hatt det man nå kalte sin identitet i familien, byen, gården, troen, plassen i samfunnet. Det var omtrent bare ett sted hun ikke fant noen «identitet» – i sine følelser om seg selv.
Kanskje hadde reformasjonen vært starten? Det var ikke akkurat trygt på alle stretene i Bergen for fem hundre år siden, men mange hadde en trøst og tilhørighet i det store fellesskapet på tvers av tid og rom, konger og grenser, der gilder sørget for det timelige og kirken for det evige. Men plutselig var man tydeligvis selv blitt ansvarlig. Liv og død, alt, var opp til deg selv, i hendene på det en som het Kierkegaard kalte den enkelte.
Selv om det fortsatt var forbudt å sette barn ut i skogen, hørte Inger at nå var det opp til nettopp den enkelte kvinne om noen skulle få lov til å bli født. Hun kjente flere som hadde ønsket det i byen hun kom fra for å unngå sult og skam, men hadde noen det så ille også nå?
En fremvandrer manglet ikke spørsmål. Uansett var det tydelig blitt viktig at man bestemte selv – på alle områder. Man ble skipper og kompass på sin egen skute. Inger hørte at dette fikk vind i seilene i noe som het opplysningstiden, og full bør i romantikken.
Merkesteinene hadde vært mange. Flere dro og dyttet utviklingen, men noen hadde skilt seg ut. Med en franskmann som het Rousseau begynte identitet for alvor å handle om følelser. Dansken Kierkegaard koblet den også til valg. Østerrikeren Freud til sex og kjønn. Som egentlig handler om makt og politikk, ifølge tyskere som Nietzsche og Marcuse.
Nesten like internasjonalt som Bergen for femhundre år siden.
For Inger var det mange navn å forholde seg til, og delte meninger om deres betydning. Det var lettere så se at hvordan handel og en rivende teknologiutvikling bidro. Billigere varer ga likere liv. Unge var mer eksperter enn gamle. De færreste overtok foreldrenes jobb.
Inger så ingen adel. Hun fikk høre at gamle hierarkier var svekket av alle fra allmuen som ble rike og kanskje enda mer av likeverdstanken arvet fra lekmannsforeninger og arbeiderbevegelse. Hun tenkte det var ufint å spørre om dette var nye klosterbevegelser.
Uansett var det tydelig at autoriteter og tradisjoner ikke lenger hang med. Samtidig så Inger fortsatt rangordninger og helter, fra bedriftsledere til idrett og … influensere.
Alt skyldtes altså ikke reformasjonen eller Rousseau når Inger forstod at hun selv kunne bestemme hva og hvem hun ville være. Helt åpent, selv om det hjalp å gjøre det på måter som ga aksept. Eller som ga henne status ved å skille seg ut. Men det gjorde det ikke enklere. For hvem burde de ønske aksept fra i 2022? Og hvordan i all verden skille seg ut?
Inger hadde god tid til å kjenne etter hva hun følte – nå.
Ett av svarene ville nok vært en stadig større undring over hva slags planet hun var havnet på.
Inger undret seg ikke mindre over at noen opplevde det som et angrep på sin «identitet» om noen var uenige med dem. Eller hadde tatt neste steg: De som uten stadig bekreftelse i skolen eller samfunnsdebatten på deres følelser og valg, følte seg utrygge eller krenket.
Var ikke målet lenger å vokse på motgang, men å søke tilfluktsrom? Hvor i all verden kom troen på at vi har rett til å være lykkelige i våre valg, fra?
Inger syntes til og med at det virket som det gjaldt å bli sett som offer – på så mange områder som mulig. Samtidig var det bare de som hadde opplevd det samme, som virkelig kunne forstå. Men dess flere områder, jo færre kunne man bli ordentlig forstått av og søke trøst sammen med. Trodde noen at det hjalp å tilhøre en så liten gruppe som mulig?
Feelgood
Inger forsøkte å se hva som foregikk. Når helse og hus og arbeid og økonomi var blitt så mye bedre, hvorfor hadde ikke flere det bra? Var det blitt for mye fritid? Kjedet man seg like mye som adelen hun hadde hørt om fra Tyskland og Frankrike?
For livet handlet for de fleste ikke lenger om å overleve eller forberede seg på det neste. Inger undret seg kort sagt over mye annet enn det hun så av feiringer av homofile. Selv om hun forstod lite da hun møtte noen som sa de følte seg som en kvinne fanget i en mannskropp.
Eller kanskje hun forstod? Kanskje var det ikke så rart når det man fryktet mest ikke var pest eller sult, men å bli oversett eller ikke verdsatt for sine valg og følelser. Inger oppdaget at også hun var begynt å tenke og snakke annerledes, og ikke bare fordi så mye handlet om engelsk. Ikke minst så hun hvor mange som lengtet etter … feelgood.
Er målet ikke liv i det evige, men en evig godfølelse i det timelige, er ulykken ute om man ikke kjenner seg bra eller fremstår som bra. Når man mislykkes i jobben eller mister kjæresten. Når ikke alle høyt og tydelig erklærer støtte til mine valg. Eller – Gud forby – der jeg selv begynner å angre. Hva skal jeg da gjøre for å bli lykkelig?
Inger blir likevel aldri vant til at «hva føler du nå?» er blitt et så viktig spørsmål, enten det handler om sport eller samliv. For da flyter alt. Er den viktigste kampsaken den som gir mest godfølelse, er det umulig å skjelne mellom alt hun ser i nyhetene om Black Lives Matter og strømfakturaen, utviklingshjelp og færre bomstasjoner.
Inger kan ikke forstå annet enn at hvis det viktigste som bestemmer er mine egne følelser, kan hva som helst være rett kurs.
Rett til å være lykkelig
Ikke rart Inger ville stusset. For feelgood er ikke Gud. Hvis det som gir livet retning er jakten på godfølelsen, må jeg ikke da alltid kjenne etter? Og er jeg ærlig, er det alltid noe som ikke kjennes helt bra. Når får jeg ro? Det gir da ikke hvile å søke trygghet i noe som kan skifte så fort som følelser?
Inger skevetter når hun hører at en influenser som heter Sam Harris hevder at «moralsk godt» er det som øker «bevisste skapningers velvære». Noe som kan måles – vitenskapelig. Støtter mange en slik galskap?
Eller virkelig tror at de har rett til å være lykkelige? Hun kan ikke forstå annet enn at dette er en oppskrift på et ustabilt samfunn, uten røtter og retning. Der det er lett å gi etter for det hun vet mange nå frykter: autoritære krefter, iherdige påstander og hersketeknikker.
Men hva hvis jeg føler det godt?
Inger håper ikke man må ha sovet i fem hundre år for å rekke opp hånden. Mange må da forstå at man bør bruke tid og krefter på andre, selv om man blir sliten og får vondt i nakken? At å redde noen fra å drukne kan være kaldt og farlig, direkte … ubehagelig.
Inger ser ikke noe galt med elektrisk strøm eller ønsket om å ha det godt. Hun forstår at kampsaker er viktige. Hun er med på at vi trenger identitet.
Samtidig er det mye som gjør Inger bekymret. Hun ser ikke hva som kan holde folk sammen. Hvordan trekke i samme retning når så mange går hver sin vei? Hvordan bygge et samfunn hvis mål og visjoner blir for forskjellige? Inger blir ikke mer optimistisk av alle fiendebilder hun ser, enten de er basert på farge eller fortid, moral eller meninger.
Hvordan vil det se ut om nye fem hundre år?
