Fremtiden - frykt eller forventning?

Nå er det du som er en fremvandrer. Du våkner om femhundre år. Hva ser du?
21. Februar 2022

Tekniske vidundere og syntetiske materialer, gigantiske grønnsaker og frukter. Alle nyfødte designes etter samfunnets behov. Hele jorden styres fra Tahiti, men myndighetene er i lomma på store konsern. Helsesektoren holder alltid noen syke og utfører medisinske eksperimenter. Ingen fattige eller uføre får sympati. I Kina er økonomien ødelagt av opium. Iran er rasert av idiotiske religiøse drap og kriger, Russland en glemt bakevje og Tyskland en sjåvinistisk krigshisser som undergraver frihet i et fingert demokrati.

I hvert fall om vi skal tro en fremtidsvisjon fra 1846 om en tidsreise til år 3000: Émile Souvestres Verden som den kommer til å bli (Le Monde tel qu'il sera), skrevet tjue år før den mer berømte Jules Vernes første science fiction-fortelling.

Fremtiden - frykt eller forventning?

Émile Souvestres tidsmaskin Par Octave Penguilly L'Haridon, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=57929109

Men vi skal selvsagt ikke tro den. Er det noe vi kan være sikre på, er det at fremtiden ikke blir som vi venter, enten vi ser den fra 1840- eller 2020-tallet. Science fiction og tidsreiser handler stort sett om tiden de er skrevet i, enten det er for å advare mot tendenser man ser, eller vise hvor bra det blir om de bare får fortsette på samme vei. G.K. Chesterton innså dette for over hundre år siden. I The Napolen of Notting Hill beskrev han et fremtidssamfunn der … «alt er som før».

Noe vi nok kan være enda mer sikre på at det ikke blir.

Som nyansatt sivilingeniør på 1980-tallet leste jeg A Surprise-Free Scenario to the Year 2000. Investeringer i infrastruktur og innovasjon krevde kunnskap om ny teknologi, økonomi og kostnader. Jeg noterte viktige punkter og forstod hvor vi burde satse de neste femten årene.

Inntil jeg så at scenariet sluttet med at det eneste som kan garanteres er overraskelser. Og de kom. År 2000 var ikke helt som vi trodde i 1984, og det handlet ikke bare om fraværet av flybiler.

Scenarier kan treffe noenlunde på avgrensede områder eller for neste år, om det ikke kommer en ny pandemi. De kommer fort ut av kurs på ti år og bommer helt på et århundre.

Så, hvor er du om fem hundre år?

Kaffegrut eller linjal?

Seriøse scenarier bygger på empiri, på tall og observasjoner. Det betyr likevel ikke at vi bør tenke som fremtidsforskerne som så at antall kristne i USA var falt fra 93 til 76 % mellom 1970 og 2006. Med linjal var det lett å trekke en rett linje til null i 2240.

Det er uklart hva slike streker kan vise. Jeg tror ikke de treffer bedre enn å spå i kaffegrut. Selv om de kan si noe om utviklingen mot 2040, sier de lite om veien mot 2240.

Trender snus eller endres, også i USA. Hva om krig og klimakatastrofer gir enorme strømmer av kristne flyktninger fra Sør-Amerika? Hva hvis de mest religiøse fortsetter å få flest barn? Hva hvis kunstig intelligens på 2100-tallet er så intelligent at den fremmer gudstro? Hva hvis empatiske kristne redder landet ved å bygge bro mellom republikanere og demokrater? Hva hvis kristne er de beste lederne? Hva hvis det er åndelighet som gjør individer, familier og land mest i stand til å overleve i en verden av kaos og konflikter? Hvor mange kristne vil det da være i USA i 2240?

Men det er heller ikke et seriøst scenario.

I Asimovs klassiske science fiction-epos Foundation utvikler en matematiker faget psykohistorie. Analyser viser at det galaktiske imperiet vil kollapse. Ved gradvis å etablere et nytt samfunn kan man redusere tretti tusen års barbari til tusen år. Det er bare en liten hake: Hvordan kan et lite og ressursfattig samfunn klare seg i tusen år – og bli så sterkt at det redder sivilisasjonen?

Selv om vi utenfor TV-serien aldri vil kunne regne langt inn i fremtiden, kan vi i det minste regne på bakteppet for fortellingen. Asimov hadde lest et stort verk om Romerrikets fall og en påfølgende samfunnskollaps. Fordi klostre bevarte fortidens kunnskap, varte den mørke middelalderen kun i tusen år.

Om dette ikke er presis historie, er det i hvert fall en god lignelse som kan fortelle oss noe om å være forberedt på fremtiden.

Alt ordner seg?

Samtidig mangler ikke feller. Vi kan lene oss tilbake eller krysse fingrene: Det ordner seg med klimakrisen. Vi blir ikke erstattet av kunstig intelligens. Det blir ikke atomkrig. Bevisstheten er ikke koblet opp mot virtuelle virkeligheter mens vi mates intravenøst og underholdes til døde, eller tror vi lever vanlige liv, som i Matrix. Verken mafia, klansamfunn eller aliens tar over. Vi får ikke verre pandemier enn Covid-19. I 2121 stormer ikke en milliard fattige sentra som har utviklet teknologi for at de rikeste skal leve i tusener av år. Og når denne teknologien er allment tilgjengelig i 2222, blir det likevel ikke forbudt å få barn.

Noen drømmer om en singularitet der vi er som guder som løser alle problemer. Men det er langt mer vanlig i science fiction å skildre en fremtid med dramatiske intriger og kamper i hele galaksen. Siden guder ikke er mest kjent for å være venner.

Samfunnstillit

Samfunn formes av mange faktorer, indre og ytre krefter. Hva skal til for at et liberalt demokrati forblir liberalt? Hvor robust er vår samfunnsstruktur? Hva har skapt våre ryggmargsreflekser?

I første artikkel våknet en norrøn bonde på 1520-tallet, etter å ha sovet i 500 år. Det er vanskelig å forestille seg fremtidssjokket, enten vi snakker om krutt eller bøker, styresett eller holdninger. Et æresbasert ættesamfunn basert på muntlige lover var erstattet av en individorientert skriftkultur, forankret i kirken og kongen, gammel og ny lærdom, romerretten og Landsloven, bygda og Bibelen. Vi var gått fra plyndringsøkonomi til handel og eksport, fra blodhevn til skriftestol, fra en kultur der makt og ære var i høysetet, til en kultur med plikt til omsorg for fattige og elendige. Et godt liv etter døden var ikke bare for krigere som løftet øksen, men for alle som bøyde kne for Jesus på korset.

I andre artikkel gikk vi nye 500 år frem, til i dag. Selv om vi var gått fra et katolsk til et protestantisk land og teknologien hadde endret seg enda mer enn i middelalderen, var det mulig å kjenne igjen sentrale deler av rettskulturen, og idealer som tilgivelse og omsorg for de svake.

Men hva om vi går nye fem hundre år frem?

Hva skal hindre oss i å gå tilbake til en æreskultur?

Selv om vi kan oppfatte mange sider ved kulturarven som selvsagt, uansett hva vi tenker og tror, henger mye sammen med tusen års innpodede grener som er blitt ryggmargsreflekser.

Er fortiden løsningen?

Vi kommer aldri til å slutte å spekulere på fremtiden. Men nettopp fordi vi aldri vet hva den bringer, er kanskje spørsmålet enda mer hva vi bør ta vare på fra fortiden? Hvilke kunnskaper, verdier og institusjoner? Hvilke røtter? Hvilke drømmer? Hvilke våpen?

Hva har vist seg bærekraftig? Hvilke utdannelser og profesjoner bør vi satse på? Hva av det vi gjør i dag kan skape eller ødelegge fremtiden?

Sosialdemokrater kan fort se for seg nøysomme arbeidere: Nå er det vanlige folks tur. Sp-medlemmer kan tenke på jordbruk og bønder. KrF-velgere kan ønske å satse mer på en moderne Hans Nielsen Hauge enn på moderne teologer. Verdikonservative vil se i retning av det som bar oss gjennom middelalderen, på klostre og protestantisk arbeidsetikk, hånd i hånd. Alle vil ønske kontroll på pandemi og strømpriser.

Fremtiden finnes ikke

Men vil ikke verdiene bli helt andre og langt bedre i fremtiden? Det finnes da smartere måter å styre bilen på enn ved å se i bakspeilet? Tenk bare på hvor mye bedre vi har fått det de seneste årene!

Det høres besnærende ut. Og, ja, ting er blitt bedre – i hvert fall noe. Færre er fattige. Vi lever lenger. Verden er tryggere. Helsevesenet bedre. Flere i arbeid. Noen land er friere, mer egalitære, med mindre rasisme. Men hva med samfunnstilliten? Ytringsfrihet i akademia, i den offentlige samtalen, på sosiale media? Finnes en kanselleringskultur – også i Norge? Hva er det å være bærekraftig - kulturelt?

Skal flere mene at noe er blitt bedre, hjelper det å ha en felles målestokk for når noe er blitt bedre. For vi kan ikke basere verdivurderinger på en appell til noe som ikke finnes - som morgendagens verdier. Skal jeg si at noe utvikler seg positivt, må jeg ha kriterier som verken er ukjente eller endrer seg konstant. Som for tusen og fem hundre år siden, må vi vente endringer i fremtiden, samtidig som må vi forholde oss til nåtid og fortid. Sagt på en annen måte, bør vi stille spørsmål ved en fremtidsvisjon som forkaster etiske utfordringer fra både Kant og Kristus.

Det er ikke sikkert du ville tenkt på denne måten om du våknet i 2522. Vi får bare håpe at det første du tenker ikke er at flere hadde fulgt bedre med i etikkundervisningen.

Spor i nåtiden

Vi har lett for å undervurdere trekk i dag eller å se oss blinde på dem. Det er vanskelig å s hvor vi havner i fremtiden, uten å forstå hvilke retninger vi kjører i nåtiden. Og skal vi det, må vi vite hva vi skal se etter. Hvilke akser eller dimensjoner vil påvirke - mest? Hva vil vinne i kampen mellom behovet for selvrealisering og å oppleve tilhørighet ved å følge flokken?  Vil kultur overstyre biologi? Går vi fra et samfunn basert på personlig samvittighet, til et basert på kollektivt press? Vil de med best lokal tilhørighet - «somewheres» - klare seg best, eller «anywheres»?

Er idealet å få maskiner til å ligne mennesker eller mennesker til å ligne maskiner?

Hva hvis tanken om plikter erstattes for mye av tanken om rettigheter? Hva hvis det viktigste igjen blir ære, og ikke skyld og tilgivelse? Hva hvis krenkelseshysteriet overtar og jeg i stadig større grad føler jeg er mine følelser? Gjør det meg mer fri, eller mer fanget?

Er fremtiden en verdensstat eller nomadiske stammesamfunn? Må vi søke beskyttelse i klaner, enten de er biologiske eller kulturelle? Ender vi i 1984 eller Mad Max. Eller ingen av delene?

Hva om tilliten til myndighetene stuper? Hva blir følgen av juks med reiseregninger og pendlerbolig? Hva betyr strømprisene i seg selv? Hvilke følger får unnskyldninger og retorikk rundt dem? Kan dette og mere til føre til onde sirkler med stadig større polarisering mellom «elite» og «vanlige folk»?

Kan vi miste troen på folkestyret?

Et samfunn med høy grad av personlig frihet fremmes først og fremst av liberale institusjoner som rettstaten, demokratiet, markedsøkonomi og et uavhengig sivilsamfunn, inkludert pressen. De både styrker hverandre og krever grader av uavhengighet fra hverandre i en maktbalanse. Men hver av dem kan utfordres og undermineres. Integriteten kan svekkes. Noen kan bli for mektige.

Et liberalt demokrati fordrer en maktbalanse som ikke overlever lenge uten tilstrekkelig samfunnstillit. Det er en skjør og lite selvsagt konstruksjon, diskutert og avfeid i årtusener. Det skal få grep til på institusjonsnivå før det er utvannet eller avskaffet. Politikere kan bli så bekymret over populisme at de ikke lytter til folk flest. Eller fristes til å fronte meninger som gir stemmer, der månedens populisme teller mer enn langsiktig politikk.

Kanskje vil fiendebildene dominere. Kanskje vil for ulike mål og visjoner splitte. Kanskje vil en evig søken etter tilhørighet og unikhet skape rom for fellesskap i stadig mindre grupper. Som alle blir for svake til å stå imot større krefter og interesser.

Det er ikke sikkert vi ender i en verdensstat. Kanskje vil baronier og småkonger dominere. Eller handelskompanier. Der hele jorden styres fra Tahiti, men myndighetene er i lomma på store konsern.

Hvilken rolle vil sosiale media ha? Ifølge Lena Lindgrens observasjoner i 2021, er det nok ikke det selvopptatte individet Narcissus som regjerer i en oppmerksomhetsøkonomi. For massevesenet Ekko elsker ekkokamrene. Hva om gruppepress, skittstormer, heksejakt og konspirasjonsteorier fortsetter å øke hets og hat i en eskalerende spiral? Stadig større konfliktnivå mellom alle slags grupper, eller tar vi det ut på noen få syndebukker? Hva om det blir muslimene? Jøder? Kristne? Ateister? Konservative? Radikale? Miljøpartier?

Kontinuitet og brudd

Men det er altså lett å bli nærsynt. Trender i 2022 vil ha marginal betydning i 2522. De kan likevel bety mye for hvilke valg vi gjør i 2025 som skaper et bedre 2055. Eller et verre.

Samfunn endrer seg normalt ikke over natten, selv om noe skjer stadig raskere.

Det eneste som er sikkert om 2520-tallet, er at det at det vil komme overraskelser. For historien tegnes ikke med linjal. Hvilket ikke betyr at vi bør unngå å snakke om linjer i dag.

 

Bjørn Are er skribent i Skaperkraft.

Del


Bjørn Are Davidsener sivilingeniør og skribent tilknyttet tankesmien Skaperkraft.
Powered by Cornerstone