Menneskerettigheter på avveier

Menneskerettigheter på avveier

Hva skjer med et samfunn når individers selvrealisering blir et av våre fremste idealer?

Du skal ikke lete lenge for å finne sosiologer, filosofer og teologer som trekker frem idealet om individers selvrealisering som et av de fremste kjennetegnene i dagens vestlige samfunn. Det er egentlig ikke nødvendig å gå til eksperter for å forstå dette. Se rundt deg, og du vil fort oppdage at idealet formidles på mange måter og på mange steder – i media, markedsføring, film og TV, skoler og barnehager, politikk og lovgivning, etc.

En av ekspertene som løfter frem at dette idealet har fått stor makt, er den katolske filosofen Charles Taylor. Han bruker begrepet «ekspressiv individualisme» om denne selvrealiseringskulturen, fordi målet er å la sin egen individualitet komme til uttrykk – uten føringer og begrensninger. Populære slogans som uttrykker dette er: «Følg hjertet!» og «Vær tro mot deg selv.»

Bakgrunnen for idealet er en bestemt forståelse av hva som er gode liv: å finne seg selv og leve dette ut.

I mye av dagens politikk og populærkultur har ikke ekspressiv individualisme kun status som et ideal, men som en menneskerett. Den «menneskerettigheten» kan for eksempel formuleres slik: «Enhver har rett til å gjøre det han/hun/___ føler er godt og riktig for seg selv».

Jeg er takknemlig for at jeg lever i en tid hvor individets verdi og frihet blir høyt verdsatt. Likevel tror jeg det finnes grenser for de positive sidene selvrealiseringsidealet byr på – for individer og for samfunnet.

Den kanskje tydeligste grensen støter vi på i møte med andre. Noen ganger vil en persons «menneskerett» til å leve ut det hun føler er riktig for seg selv gå ut over andre. Denne «retten» kan også komme til å krenke andre sine menneskerettigheter – menneskerettigheter uten anførselstegn.  

Faren for dette er særlig stor hvis parten som kjemper for «retten» til å leve ut det hun føler er riktig har mer makt enn parten som står i fare for å få sine menneskerettigheter krenket. Og ettersom selvrealiseringsidealet står så sterkt i samfunnet vårt vil argumentasjon som bygger på dette idealet trumfe mange motargumenter.

La oss se på et eksempel. I artikkel 16 i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter står det at «Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse.». «Julie» som ble til ved hjelp av donorsæd uttrykker i NRK sin artikkel bekymring for at samfunnet og staten ikke beskytter denne enheten. For henne er ikke familie begrenset til én enhet, men inkluderer et ukjent antall halvsøsken. «Jeg føler meg masseprodusert når jeg har så mange halvsøsken. Det oppleves som å være litt halvt menneske.», forklarer «Julie».

Jeg har stor respekt for den smerten ufrivillig barnløse opplever. Men i vurderingen av om Norge skal åpne opp for eksport av donorsæd virker det ikke som beskyttelsen av familien som «den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet» gis stor betydning.

Kan det være fordi hensynet til barnløse veier tyngst? Fordi ufrivillig barnløshet bryter med «retten» til å gjøre det som føles riktig for en selv – som for eksempel kan være å få et barn som ligner på seg selv, selv om dette ikke er mulig på naturlig måte.

Når idealet om selvrealisering troner øverst i et samfunn vinner gjerne de sterkeste som kan ta denne kampen for seg selv. Og vi kan fort komme til å overse eller rettferdiggjøre urett mot sårbare grupper for å ikke krenke «retten» til å følge hjertet – koste hva det koste vil.

Anbefalte artikler

Endringene som kom med Kristenretten for 1000 år siden, var ikke småtteri. I et samfunn hvor kanskje to av ti var treller, ble det et krav og ideal å frigi
Av Bjørn Are Davidsen
Publisert 27. juni 2024
Det er vanskelig å forstå hvor radikalt mye endret seg. Før var makt bra i seg selv og ga rett. Nå ble det viktige spørsmålet ikke lenger hvem som stod
Av Bjørn Are Davidsen
Publisert 27. juni 2024
Del innhold