September er innhøstingstid: trærne bugner av epler, skogen er full av sopp og grønnsaker tas inn fra kjøkkenhagen. I slutten av måneden er det mikkelsmesse, en gammel innhøstingsfest som er blitt feiret i Norden siden kristningen.
Historisk sett har mat og innhøsting alltid vært en selvsagt del av det religiøse livet. Men i dag er ikke forholdet like opplagt. Noen lurer kanskje på hva som er så «åndelig» når det gjelder hverdagslige ting som å sette poteter, rydde ugress, lage og koke makaroni? Er ikke dette praktiske oppgaver, som vi løser for så å få tid til vårt religiøse liv?
Nei, her er en av vår tids store misforståelser, nemlig tanken om en skarp skillelinje mellom det åndelige og det verdslige. Men den splittelsen kollapser når vi kommer til maten.
Å dyrke, lage og spise mat er det mest hverdagslige i livet. Vi gjør det hver dag, det er selve grunnlaget for våre liv. Samtidig har måltidene alltid hatt en tett forbindelse med religion. Vi ser det i all bønn og velsigning gjennom historien for såing og høsting, i bordbønn og i høstfestene. Det er også merkbart at måltid og tilbedelse ofte sammenfaller: dette var tilfelle i templet i gammeltestamentlig tid, og er fortsatt tilfelle i dag i både sabbatsmåltidet og den kristne nattverden.
Ikke bare spiser vi for å holde oss i live biologisk, måltidet er en begivenhet der mye av hva det er å være menneske møtes: Vårt forhold til jorden, fellesskapet med andre, omsorgen som ligger i tilberedelsen, og til slutt takknemligheten for bordets gaver.
Måltidene speiler våre liv og hvordan vi lever, de ytre formene sier mye om hva som skjer i vårt indre og i vår kultur.
