For noen uker siden slapp analyseselskapet Kairos Future sin årlige rapport «Svenskene, samtiden, framtiden» hvor de studerer dypere sosiale trender. De har blant annet spurt svenskene hvordan de ser på livet. Svarene er urovekkende dystre.
En fjerdedel beskriver livene sine som meningsløse, noe som er en dramatisk økning siden 2003 da tallet var 6 prosent. Mønsteret gjentar seg i andre spørsmål. En fjerdedel mener at de lever tomme liv, mot én av tjue i 2003. Omtrent like mange sier at livet er kjedelig. Som så ofte i disse dager er situasjonen verst for unge menn: Så mange som 35 prosent av dem anser livet sitt som meningsløst.
Svenske Dagbladets kultursjef Lisa Irenius tok opp tråden i en spalte. Tapet av mening, skrev hun, er ikke fordi livet har blitt verre, men fordi vi nå sammenligner oss med influencere med velregisserte og vakre liv på sosiale medier. Høyere forventninger fører til en større følelse av å mislykkes. Expressens kultursjef Victor Malm protesterte og skrev at problemet ikke er sammenligningen – det har mennesker alltid forholdt seg til – men den meningsløse skjermtilværelsen:
I økende grad minner vår kontakt med virkeligheten om et slags kaninhull: Bortkastede surfetimer mellom vilkårlige assosiasjoner, netthandel, Netflix, Twitter-scrolling, som 9 av 10 ganger ikke har noen betydning for meg, kjæresten min, mor og alle jeg kjenner så snart jeg slår av telefonen. Jeg tviler på at jeg er alene om den opplevelsen, som i bunn og grunn betyr at opplevelsen av virkeligheten blir privat og tegnet i sand. Jeg har den alene, den betyr ingenting og forsvinner umiddelbart. Så går en dag og en til. Ingen av dem inneholder noe. Meningsløst? Jeg velger heller influensa. Det gir en større følelse av liv.
Store endringer har ofte mange årsaker, men jeg tror Malm er på sporet. Vi har skapt et samfunn der vi ikke har plass, eller tid, til det virkelig livgivende. Rommet for nære relasjoner krymper, men samtidig forsvinner de uventede mellommenneskelige møtene når vi handler via nettsider, bestiller mat fra apper (selv mens vi sitter på restauranter) og betaler for dagligvarene i digitale hurtigkasser.
Det moderne samfunnet oppfordrer oss hele tiden til å være effektive og maksimere tiden, ofte med løftet om at vi skal ha tid til andre, mer verdifulle ting. Men tiden vi sparer ser vi aldri spor av. I løpet av 1900-tallet ble en endeløs rekke tidsbesparende maskiner introdusert, likevel er tempoet høyere enn noen gang. Resultatet er at vi har gitt opp leken, kreativiteten, relasjonene og selve livet.
Det er noe ved denne ligningen som ikke stemmer.
