«Unge vegrer seg for å dele sin tro», skriver Vårt Land i dag.
Det er jo ikke lenger noen stor nyhet. Men det kunne gjerne vært hovedsak både i Dagsrevyen og VG. Fordi det forteller noe om en sprekk i en av bærebjelkene i demokratiet vårt.
To forskere ved Universitetet i Agder har intervjuet 25 unge muslimer og kristne. Selv om alle har minoritetsbakgrunn tror jeg funnene også passer godt for mange. Av de kristne informantene var det flere som fryktet at de ville bli ekskludert av sine ikke-troende venner om de delte troen i sosiale medier. Blant de muslimske ungdommene nevnes faren for stigmatisering og problemer på arbeidsmarkedet.
Jeg håper dette skaper debatt både i menigheter og i offentligheten for øvrig. Jeg har ikke alle svar, men gjør meg umiddelbart tre tanker:
- Dette er ikke bare et problem for de troende. Alle taper på at troende usynliggjør troen.
Det er flere grunner til det. Den som har sagt det best er kanskje Joel Halldorf som skrev om den kristne etikkens betydning i Aftenposten i høst: «Pluralisme og mangfold krever av oss alle at vi deltar i debatten basert på vår dypeste overbevisning, ikke ved å skjule den.»
Det er altså for smalt å tenke at dette bare er et «kristen-problem». Noe av forutsetningen for et fungerende demokrati og et moderne pluralistisk samfunn er at vi deler vår overbevisning. Dess færre som gjør det, jo mindre pluralisme og demokrati.
Denne åpne samfunnsdialogen med synlig tro og religiøs overbevisning er også viktig for å bygge tillit, og for å motvirke fragmentering, ekkokammer og polarisering. Dagen etter ettårsmarkeringen for stormingen av den amerikanske kongressen er det verdt å reflektere over det.
- De som selv ikke er aktive troende må bli mer tolerante overfor frimodige ytringer om tro.
- Kristne må dele mer. Det gjelder også selvsagt andre troende. For meg som kristen har jeg likevel et særlig engasjement for at flere får del i kristen tro.
Jeg er uenig med forsker Irene Trysnes når hun sier til Vårt Land at «her er det ikke gruppene man skal jobbe med, men det er majoritetsbefolkningen som må bli mer tolerant overfor religiøse ytringer.»
Vi har selv et ansvar for å sørge for at våre omgivelser blir vant til å leve i et samfunn der troen vises, snakkes om og får konsekvenser i hverdagen.
Dette kan handle om evangelisering, men uten en synlig hverdagstro blir også evangelisering mindre troverdig. For om vi virkelig deler våre liv og tanker vil det like mye handle om at våre omgivelser får større forståelse av hvordan det er å leve og tenke som en kristen. Og ikke minst hvordan det kristne menneskesynet og den kristne etikken får betydning i samfunnet.
Her vil jeg også legge til at det selvsagt ikke er likegyldig hvordan man deler tro. Vi er utstyrt med sosiale antenner og en viss, om enn begrenset, evne til å forstå hvordan andre kan reagere på våre budskap. Jeg tror profeten Jesajas ord om at Guds ord aldri vender tomt tilbake, ofte misbrukes slik at man fritar seg fra å tenke over den sosiale sammenhengen og hvilke forutsetninger mottakeren har for å forstå og respondere positivt på det som formidles.
Om du skulle lure, så er tittelen på denne artikkelen ironisk ment.. Konklusjon på denne fredagsrefleksjonen om tro i sosiale medier får være: lik og del!
