Gyrid Gunnes hevder på kommentarplass i Vårt Land at det er «et naturlig spørsmål» om vi skal rive Nidarosdomen siden den representerer en «majoritetsvasking» av «Olav den helliges vold». Selv om dette er retorisk ment, er konklusjonen at Olavs-øksen ikke lenger kan være i Den norske kirkes logo.
Utspillet gjør imidlertid et annet spørsmålet naturlig: Hvordan er vi kommet dit at noen oppfatter det som naturlig å spørre om Nidarosdomen skal rives?
Ja, det er naturlig at grupper i USA ønsker å fjerne statuer av slaveeiere og sørstatsgeneraler satt opp for noen tiår siden. Men å trekke en norsk kirke fra middelalderen inn i diskusjonen er langt mindre naturlig enn å spørre om vi bør fjerne statuer av vikinger, Tor og Odin, siden disse kan knyttes til menneskeofringer, massiv slavehandel, utallige voldtekter, kirkeplyndringer og drap.
Spørsmålet blir ikke mer naturlig av at dette er guder og helter som er blitt «majoritetsvasket» siden 1800-tallet for å fremme vår nasjonalfølelse, også i nazistisk propaganda.
Olav Haraldsson var opplagt en brutal konge opptatt av makt. Vi bør ikke koble hans voldsbruk til Kristus, men det var ikke hans kriger som kristnet Norge eller gjorde ham til helgen. Nidarosdomen er ikke et krigsmonument.
Lovarbeidet Olav innledet på Moster i 1024 var viktig nettopp for å motvirke en norrøn voldskultur, der det var naturlig å sette barn ut i skogen og krigerdøden ga et godt etterliv. Kirkens fortelling om Stiklestad handler om det motsatte, om Olav som la fra seg våpnene og ble en martyr. Om hans død og senere undre som tegn på en seier – for kirken og et nasjonalt kongedømme, i en selvstendig stat.
Slaget på Stiklestad handlet ikke om å kristne Norge, men om hvilken kristen konge som skulle styre, Olav eller den danske Knut. Muligens vitner det om luthersk historieløshet når Gunnes beskriver dette motsatt. Olav vant ikke over en norrøn minoritet. Han tapte mot i stor grad kristne høvdinger i tjeneste for Knut den mektige som også styrte over England.
Hva skjer om vi likevel lytter til Gunnes?
Øver vi oss på en «minoritetssensitiv lesning av Olavsarven» der «det lyttende jeg-et er norrøn-troende» må vi la de norrøne komme til orde. Da er vi i midt i en voldelig æreskultur. For en norrøn vil det naturlige spørsmålet være om han skal ta blodhevn på Olav.
Å lytte til de norrøne er ikke å påtvinge dem et kristent ideal om anger, bot og tilgivelse – eller om å lytte til svake og fattige. For en norrøn er idealet anseelse, ikke sensitivitet for minoriteter.
Det er dårlig lytting å tolke Olavsøksen som utrykk for et krigerideal. For kirken handler den om det motsatte. Den står i en tradisjon for å fremstille martyrer sammen med det som drepte dem. Øksen viser kraften i overgivelse, død og oppstandelse.
Ja, vi må lytte. Vi må øve oss på å ransake oss selv og bygge broer til «de andre». Vi har alle noe å svare for. Men da kan ikke kirkens stemme holdes utenfor. Verdiene Gunnes ønsker å fremme er først og fremst forståelige i et kristent univers. Vi kan være glade for at de norrøne begynte å lytte til det.
