Henrik Lysøe leser i Subjekt 8. august Joel Ystebøs Kristen kulturarv må forme vår fremtid til å fremstille kristningen som «en solskinnshistorie om fremgang, likestilling og demokrati».
Han mener det er motsatt: Norge er et velfungerende land på tross av kristningen.
Leser man Ystebø mer velvillig, ser vi at han snakker om at verdiene som vårt demokrati, rettsvesen og velferdssamfunn bygger på, kan «spores tilbake til kristningen av Norge».
Én årsak til at samtaler om slike spørsmål kan bli vanskelige, er at vikingtiden romantiseres, mens middelalderen svartmales.
Vi aner dette når de norrøne verdiene Lysøe løfter frem er «likestilling, demokratisk tenkning og dugnadsånd». Det minner nok mest om tunnelsyn å se dem som avgjørende kjennetegn på vår førkristne kultur eller bakgrunnen for et moderne demokrati.
For norrøne samfunn bygget verken på likestilling eller individets rettigheter. Selv om kristningen ikke førte til demokrati, rettsvesen og velferdssamfunn over natten, hadde den gode frempek og ga avgjørende premisser.
Kristenretten på Moster i 1024 bygget ikke en europavei til Eidsvoll i 1814, men signaliserte brudd med selvfølgeligheter som egnet seg dårlig for å bygge demokratiske rettsstater.
Satt på spissen: Et ætte- og alliansebasert slavesamfunn der ære stod sentralt og hevndrap var normalt. Sagt på en annen måte var festen krigere lenget etter i Valhall ikke for kvinner flest, sveklinger, syke, fattige eller treller.
Slik rettshistorikeren Jørn Øyrehagen Sunde forklarer, er det vanskelig i dag å forstå hvor radikale endringer kristningen førte til: «Fram til den tid var styrke og makt gode i seg sjølv, og makt gav rett».
Nå ble makt og rett skilt. Fedre og brødres makt over kvinner ble redusert, de rikes over fattige og etterhvert ble det en plikt til å gi de fattige, som var ætte- og æresløse, almisser. Også herrens makt over trellen ble redusert, og til sist ble det slutt på trelleholdet.
Det krever spesielle briller å se verdier som likestilling som typiske i det førkristne Norge.
Rettshistorikeren peker på et annet like avgjørende skille, at «hemnretten, sjølve grunnpilaren i rettssystemet, vart erstatta av kongen si plikt til å sikra Guds fred».
Gradvis kom individet i fokus. Ættens makt ble svekket av forbud mot søskenbarnekteskap i flere ledd. Fremfor jakten etter egen eller kollektiv ære, ble ansvar stadig mer personlig. Det er uklart hvor mye dagens offentlige debatt og selvkritikk hadde vært mulig uten troen på den enkeltes samvittighet, bekjennelse av skyld, nåde og tilgivelse.
Igjen satt på spissen: Jo sterkere æreskultur, jo mindre tendens til selvransakelse.
Med innføringen av tiende til kirken får vi et nytt frempek, til velferdssamfunnet. For fjerdeparten gikk til de fattige, noe som hadde vært uhørt i et vikingsamfunn.
Fortellingen om Hallvard som ble drept da han ville redde en trellkvinne, understreker hvor mye verdier kunne skifte. Kirken ikke bare støttet handlingen, den gjorde ham til Oslos skytshelgen. Det store idealet var ikke lenger å forsvare sin ære, men å hjelpe de vergeløse.
Det er ingen grunn til å overdrive tempoet eller tro nye verdier satt like dypt hos monarker som hos munker. Men revolusjonene kom på område etter område, fra gratis hospitaler for fattige til en lærd skriftskultur.
På 1100-tallet fikk vi for første gang skoler og tilgang til universiteter, med lærebøker og leksika.
I stedet for å ha radaren på slike forhold, ser Lysøe det som hårreisende å si at kristendommen var demokratiserende. Han hevder det motsatte, fordi det norrøne samfunnet var basert på tingsystemene.
Ja, samfunn flest ønsker å løse konflikter fredelig, selv når makt knyttes til allianser, ætter og ære. Men det er romantiserende å snakke om at «alle frie menn – og kvinner – kunne diskutere politiske spørsmål og være med på å påvirke lokalsamfunnet».
For hvor mange var disse? Lysøe nevner ikke at kanskje 20 % var treller eller at tingmøtene verken var for dem eller kvinner flest, fattige og eiendomsløse.
Ja, utviklingen på 1000-tallet gjorde Norge mer sentralstyrt, etter hvert også med felles lover. Kanskje var vi nettopp derfor så lenge et selvstendig rike. Ikke et diktatur, men et valgkongedømme med makten delt mellom konge, adel og kirke i et riksråd.
Det er historieløst å slå middelalderen i hartkorn med en tidlig fase av opplysningstiden som på 1600-tallet ga idealet om «det opplyste eneveldet» i mange land.
En av mange analyser av dette er Jørn Øyrehagen Sunde og Brage Thunestvedt Hatløys (red.) Eidsivatinget. Den norske tingtradisjonen gjennom 1000 år, som omtalt av Liv Helene Willumsen i Historisk tidsskrift.
For kristningen avskaffet ikke tingtradisjonen. Slik Hatløy konkluderer, kunne folket fortsatt «bevitne og være med i drøftinger av alle typer saker på tinget». Magne Njåstad understreker «kontinuitet på lokalt nivå fra høymiddelalder til tidlig nytid». På mange måter var lekfolks medvirkning i rettslige avgjørelser «en motvekt til kongelig maktutøvelse utenfra».
Heller ikke Lysøes påstand om at kvinner trolig led mest under kristningen er et demokratisk perspektiv. For det er å se samfunnet ovenfra, fra de mektiges posisjon. Kanskje stemmer det for et fåtall, men ikke for treller og fattige.
I motsetning til hva Lysøe legger opp til var kvinner uansett fortsatt på tingene. Rettsaker før 1370 viser ingen forskjellsbehandling. Ifølge rettshistorikeren Tine Berg Floater kunne «gode menn» som skulle godkjenne dommene, like gjerne være kvinner. Alle som eide en kvart gård eller mer hadde møterett når rettssaker skulle avgjøres, kvinner som menn.
Else Mundal understreker i «KVINNER I VIKINGTID» at «Kristendommens kvinnesyn var faktisk ganske sammensatt og hadde neppe berre negative følger for det norrøne kvinnesynet. At kyrkja i prinsippet hevda monogamiet, måtte t.d. verke mest positivt».
Ifølge Mary-Ann Manninens masteroppgave «Ble Norge et mykere samfunn i andre halvdel av 1100-tallet?»endret kristne idealer folks liv. Når «barna og deres verdi ble opphøyet, må dette være betegnende for resten av samfunnet». Norge ble «et mykere samfunn i andre halvdel av 1100-tallet». Den «kristne kjærligheten ble en viktig samfunnsbærer».
Perspektivet er tydelig i historikeren Bjørn Bandliens analyse av kjærlighet og ekteskap i norrøn middelalder. Ætten og æren var ikke lenger i fokus, men individer og kjærlighet.
Nå måtte mann og kone frivillig si ja. Kvinners tilgang på skilsmisse hadde i stor grad vært knyttet til ære. Kjærlighet var en kamp om ære og kilde til kaos.
En grunn til at kvinner tidlig støtter kirkens idealer, var ønsket om en mindre voldelig kultur. Fra starten av 1200-tallet ble idealet at mann og kone elsket hverandre. Mannen kunne ha kjærlighetssorg uten å bli æreløs. En kilde til kamp og kaos, drap og blodhevn var fjernet.
Det er lett å undervurdere hvor mye kristningen endret av selvfølgeligheter og reflekser. Noe fremgår likevel av hvordan også de med forkjærlighet for norrøn kultur i dag ser på individuelt ansvar i en rettsstat, forholdet mellom makt og rett, sterke og svake, for ikke å si på voldsbruk og trellehold.
