Kristendommens undervurderte rolle i vitenskapens utvikling

Kristendommens undervurderte rolle i vitenskapens utvikling

Ove Vanebo viser hvordan vi bør revurdere synet på kristendommens betydning. En start kan være å rydde skolens lærebøker for grove feil og vrengebilder.

Ove Vanebo er ikke alene om å ha fått et nytt syn slik han viser i «Kristendommens undervurderte rolle i liberalismens utvikling». Vi er mange som vokste opp med et mørkt bilde av historien, og da særlig middelalderen. Heldigvis er det slik Vanebo oppklarer gode grunner til å nyansere inntrykket. Selv om kirken ikke har et uplettet rulleblad, har den ikke først og fremst vært en bremsekloss for fremskritt og personlig frihet.

Denne endringen i synet skyldes det Vanebo kaller «nærlesning av nyere verker om kristendommen, med informasjon som er vanskeligere tilgjengelig». Med sin bakgrunn som jurist og politiker har han forståelig nok fokus på nettopp liberalisme. Men også på andre områder gir nyere studier et overraskende bilde av idéhistorien, slik Vanebo sier med «krumspring, omveier og overraskende vekselvirkninger».

Ikke minst gjelder det der bildet nok har vært mørkest. For det har lenge vært opplest og vedtatt at kirke og kristendom har bekjempet kunnskap og naturvitenskapen, med bål og bann.

Historiene er like kjente som de er opplagte. Kristne brant biblioteket i Alexandria. Teologene mente jorden var flat. Kirken forbød disseksjoner. Paven bannlyste Halleys komet. Siden Copernicus fryktet kirken, røpet han først på dødsleiet at solen var i sentrum. Galilei så i teleskopet at jorden gikk rundt solen, men kardinalene nektet å bruke det.

Det er mindre kjent at alt dette er feil.

Dermed kunne Carl Sagans klassiske bok og TV-serie Kosmos vise en tidslinje over filosofer og vitenskapsmenn fra antikken til i dag. Mellom år 415 og 1493 er linjen tom: «Det årtusenlange tomrommet midt i diagrammet representerer en skarpt avgrenset epoke da menneskene forsømte store muligheter» (side 333 i bokklubbutgaven fra 1983).

Da Neil deGrasse Tyson laget en ny versjon av serien i 2014, la han ikke noe imellom i en samtale med Nettavisen: «Hadde det ikke vært for religion, ville vi vært 1000 år mer utviklet».

Mytene er så utbredte at selv en seriøs aktør som Nasjonal digital læringsarena (NDLA), formidler dem i en artikkel om naturvitenskapene på 1600-tallet: «Det hadde tidligere vært Kirkens forklaringer som besvarte spørsmål knyttet til natur, astronomi og menneskelig utvikling. Dette godtok ikke de nye filosofene og vitenskapsmennene. De mente at all kunnskap skulle ha basis i rasjonaliteten, altså det som kunne forklares. Det var ikke lenger nok å henvise til liturgien eller til Guds vilje.»

Forestillingen som elever i videregående møter, er ikke til å misforstå. Kirken satt ikke bare på et forklaringsmonopol, dens kunnskap bygget ikke på logikk og vitenskap.

Ja, det har kanskje vært mye ensidig om kirkens kamp mot vitenskapen. Men det betyr vel ikke at kirken har hatt en positiv rolle i utviklingen? Så revisjonistisk kan da ikke seriøs historieskrivning være?

Svaret kan oppleves overraskende. For dette er ikke kontrære akademikere på sidelinjen, eller propaganda fra ivrige predikanter. Stadig flere tegner et ganske motsatt bilde, som James Hannam i God’s Philosophers – How the Medieval World Laid the Foundations of Modern Science (Icon books, 2009) og Edward Grant i blant annet The Foundations of Modern Science in the Middle Ages – Their Religious, Institutional and Intellectual Contexts (Cambridge University Press, 1996).

Vi finner tilsvarende allerede hos matematikeren Alfred North Whitehead i Science and the Modern World i 1925. Han bekrefter Vanebos poeng om omveier og overraskende vekselvirkninger. Troen på at moderne naturvitenskap i det hele tatt var mulig, var et «ubevisst derivat» av middelalderens teologi. En usvikelig tro på en rasjonell skapergud, «energisk som Jahve og rasjonell som en gresk filosof», hadde enorm virkning. Med en lovgiver bak naturen, var det tvers igjennom rasjonelt å se etter lover i naturen.

Gjennom bred undervisning i også logikk og naturfag skapte katedralskoler og senere universiteter rasjonelle ryggmargsreflekser frem til nyere tid.

Bekreftelsesfellen

Den mørke fortellingen er likevel så rotfestet at andre fortellinger vekker mistenksomhet. Man etterlyser agenda og vil delegitimere avsender. Dermed er vi i den paradoksale situasjon at det oftere stilles kritiske spørsmål om interesser hos dem som forsøker å rette opp feilene, enn hos dem som sprer dem.

Hvor kommer så det mørke bildet fra?

Noe skyldes en bekreftelsesfelle. Møter vi påstander som støtter det vi oppfatter som sant, ser vi sjelden etter innvendinger. Det utvikler seg til en ond sirkel. Den ene myten bekrefter den andre. Tror jeg at kirken satte fyr på biblioteket i Alexandria, er det lett å tro at paven bannlyste Halleys komet.

Det blir ikke lettere om vi oppfatter historien som en slags enveiskjøring fra fortidens mørke til nåtidens lys. Slik filosofen Morten Fastvold forklarte i foredraget Humanistiske myter – Kunsten å sjekke en god historie på Human-Etisk Forbunds landskonferanse i 2015, er vi «tilbøyelige til å frede en god historie, og noen av dem innlemmer vi i vår selvforståelse».

De er ikke bare fredet, de sitter som limt i bakhodet. David Hutchings og James C. Ungureanu viser i Of Popes and Unicorns: Science, Christianity, and How the Conflict Thesis Fooled the World (Oxford University Press, 2021) at vi er blitt lurt i nesten to hundre år. De er ikke alene på banen. Derrick Peterson har gjort en tilsvarende avsløring i Flat Earths and Fake Footnotes. The Strange Tale of How the Conflict of Science and Christianity Was Written Into History (Cascade Books, 2021).

Selv om den mørke myten har røtter tilbake til århundret før, stammer mye fra to bøker på slutten av 1800-tallet. En blanding av anekdoter, falske fotnoter og spredte fakta sementerte bildet. Det manglet ikke konflikter i John William Drapers History of the Conflict between Religion and Science i 1874. Krigsmetaforene smalt enda sterkere i A History of the Warfare of Science with Theology in Christendom, Andrew Dickson Whites monumentale verk fra 1896.

Slik White viser i forordet, var han påvirket av en strid om hvordan universiteter bør styres. Han ville ikke etterlate tvil om at det skadet med et kirkesamfunn ved roret. Dette var midt i hva Fastvold kaller ideenes brytningstid. Mens naturforskere tidligere i stor grad hadde vært amatører, ofte prester, ble stadig flere profesjonelle med store ambisjoner på egne fags vegne. Det fantes ingen sannhet utenfor vitenskapen og White var dens profet.

Det hele fremstod logisk: Siden noen kristne var kritiske til evolusjonsteorien, må kirken tidligere ha bekjempet vitenskapelige fremskritt. Dermed må den ha fryktet vitenskap og tenkning. Et kronbevis var at kirken avviste antikkens kunnskap om at jorden var rund.

Og den ble barnelærdom også i Norge, som i Nordahl Rolfsens Læsebok for folkeskolen i 1906.

«De gamle grækere hadde vært gløgge nok til at regne ud at jorden maatte være rund, slig at den som bare seilte langt nok vest fra Spanien maatte komme til Indien. Dette trodde de kristne stod i strid med bibelen, og i mange hundred aar mente selv de kyndigste at jorden var en aflang firkantet skive, med hav rundt om».

Aschehougs lærebok I ettertid fra 2016, står i en lang tradisjon når den forteller at Copernicus (1473-1543) avviste «tanken om at jorda var flat». Han nølte imidlertid med å si det høyt. «Han visste at paven og kirken ville straffe og fordømme han for å tale imot bibelens lære». Det hører med at I ettertid i 2017 fikk sølvmedalje i en kåring av Europas beste læreverk.

Det forsvant ikke med nye læreplaner for Udirs Kunnskapsløftet 2020. Også etter fagfornyelsen finner vi myten om en flatjordstro i middelalderen, som i nye Nye Zeppelin 3 fra Aschehoug og Gyldendals Salto 2.

Men i middelalderen visste man at jorden er rund. I antikken hadde Aristoteles demonstrert det fra observasjoner. Thomas Aquinas (1225-74) trengte ikke å sitere ham når han i starten av Summa Theologica bruker det som eksempel på at ulike vitenskaper kan bevise samme konklusjon, «for eksempel at jorden er rund». Den mest utbredte læreboken på universitetene i senmiddelalderen, Johannes de Sacroboscos De sphaera mundi fra rundt 1230, fulgte i fotsporene til tilsvarende siden antikken og etterlot ingen tvil om at jorden var rund

Også det norske Kongespeilet fra samme periode beskriver jorden som rund. Vi har figurer og bilder av konger med rikseple, en kule der korset på toppen viser at Kristus er Herre over hele jorden. I Den guddommelige komedie går Dante gjennom infernos kretser mot sentrum av kloden og deretter opp på Skjærildens berg på motsatt side av jorden.

Men folk flest leste da ikke Thomas? Få bønder i Norge hadde vel Dante på nattbordet? Nei, men mange vendte seg til kirkenes utallige bilder og figurer av Hellig Olav. Med rikseplet, jordkloden i venstre hånd. Jo frommere kristen, jo mer vendte man seg til Olav – og kunne se jordkloden.

Hvor utbredt er myten i dag?

På oppdrag fra Vårt Land og Skaperkraft stilte Norstat følgende spørsmål i 2021: Er du enig eller uenig i følgende påstand: «Kirken mente i middelalderen at jorden var flat.» Bare fjerdeparten var uenige og nesten halvparten støttet dette.

Det overrasket ikke at det var flest enige (55 prosent) blant dem med høyere utdanning. Satt på spissen: Dess bedre du har fulgt med på skolen, jo mer feil tar du.

Når også halvparten over 50 år støtter myten, ser vi at de med mest innflytelse på kulturliv, offentlig debatt, media, politikk og skole tror på den.

Dermed bør det ikke overraske at vi finner flere feil i prisbelønte bøker av skoleflinke forfattere som astrofysikeren Eirik Newths Jakten på sannheten, skrevet for ungdom. Den foreligger på rundt 20 språk, og har fått Brageprisen og Kulturdepartements pris, og kom i oppdatert versjon i 2016.

Newth skriver tidlig i boken at siden folk ofte nøyer seg med forklaringen religionen gir, «ødela gudstroen mye av nysgjerrigheten til menneskene». Han legger til at kristne må «godta det som står i Bibelen, selv om mye av det virker rart eller galt. Hvis du vil tenke som en forsker, er det annerledes. Da må du stille alle slags spørsmål, og finne dine egne svar».

Underforstått: Du kan ikke være kristen og tenke som en forsker.

Blant Newths feil i Jakten på sannheten er at kirkens makt gjorde at sykehus ble stengt, «fordi prestene fortalte at folk bare kunne bli friske ved å be til gud». I realiteten opprettet nettopp kirken noe nytt: hospitaler som ble videreført selv i nedgangstider, gratis også for fattige, mens antikkens sykehus først og fremst hadde vært for rike.

Newth påstår også at Roger Bacon (1214-92) «skremte lederne i den kristne kirken», siden han mente man «måtte finne ny kunnskap ved å utføre eksperimenter». Newth nevner ikke at pave Klemens IV tvert imot så Bacon som en spennende naturfilosof. Hans 900 sider lange oversikt Opus Majus om alt fra naturfilosofi til tekniske vidundere er da også skrevet på oppdrag fra paven.

Bacons tanker kom uansett ikke fra kirkelige motstandere i skjul, men fra hans professor ved Oxford, Robert Grosseteste (1175-1253). Ifølge Store Norske Leksikon var han en av «forløperne for senere tiders hypotetisk-deduktive vitenskapsidealer». Det er ingen tegn til at han skremte kirkens ledere.

Newth er ikke alene om å hevde at Copernicus fryktet kirken og ikke våget å gjøre sin modell av solsystemet kjent før året han døde, 1543. Slik Renstrøm & Renstrøm skriver i Innføring i fysikk (Universitetsforlaget, 2020) var tvert imot støtte og oppmuntring fra sentrale posisjoner «avgjørende for at verket utkom». Paven fikk høre om modellen i 1533 og kardinal Nikolaus von Schönberg tilbød seg å betale for utgivelsen. Når Copernicus nølte, var nok grunnen at han var redd for å bli gjort til latter av andre astronomer, hvis hans beregninger ikke var gode nok.

At kirken to generasjoner senere utvilsomt dømte den 70-årige Galilei til husarrest og plasserte både hans og Copernicus’ bok om solsystemet på forbudslisten, skyldtes imidlertid ikke kalde føtter i møte med vitenskap som hadde bevist at kirken tok feil.

Slik artikkelen som ga tittelen til samlingen Galileo Goes to Jail and Other Myths about Science and Religion (redigert av Ronald L. Numbers for Harvard University Press i 2010) forklarer, handlet ikke dommen om tro mot vitenskap. I stedet så den katolske kirken i en tilspisset tid behov for å markere sin autoritet.

En i overkant påståelig Galilei kom skjevt ut under motreformasjon og 30-årskrig. Det smakte for mye protestantisme når han som lekmann ga råd om hvordan Bibelen skulle tolkes. Han brøt med en avtale om ikke å hevde at hans modell var bevist, når den kun var en hypotese. Det hjalp ikke at han hevdet at tidevannet beviste at jorden beveget seg, når månen slik paven og kardinalene mente var en mer nærliggende forklaring. Galileis fikk ikke mer aksept av hans enten-eller-perspektiv. For i hans Dialog om de to verdenssystemene i 1632 nevner han ikke at det var rundt ti alternative modeller, inkludert den som senere skulle vise seg som riktig – Keplers med elliptiske planetbaner.

Vi finner tilsvarende misforståelser også i anerkjente bøker på universitetsnivå. Sven-Eric Liedmanns Den moderne verdens idéhistorie (Dreyer 2016) rydder godt opp i flere myter og konkluderer med at bildet av «den lysende kunnskapens seierrike kamp mot den gamle mørke troen» er både «misvisende og forenklet». Samtidig lener han seg til tider tungt mot konfliktbildet.

Når han skriver om Galilei, nøler han ikke med uttrykk som «stridene», «kirkelig vrede», «kampen», «konflikt» og «sammenstøt». Dommen var «mulig fordi kirken ville forby resultater den moderne vitenskap var kommet frem til».

Liedman treffer ikke bedre når han hevder at «i striden» om Darwin «er det ingen tvil om» at biskop Wilberforce (1805-73) «forkastet den nye teorien uten andre argumenter enn at den var uforenelig med fortellingene i første Mosebok». Hans anmeldelse av Artenes opprinnelse i Quarterly Review, 1860 legger imidlertid vekt på vitenskapelige argumenter. Fordommer og utelatelser er dessverre fort resultatet når man ikke leser tekstene man dømmer.

Hva så med NDLA og påstanden om at kirken hentet sine forklaringer fra liturgien og Guds vilje? Var det ikke først på 16-1700-tallet at vi begynte å få seriøs kunnskap og rasjonelle forklaringer?

Nei, og her trenger man ikke nærlesning av nyere bøker. Det holder å se på det som fantes av leksika og lærebøker. Blant de mest utbredte var Isidor av Sevillas (560-636) oppslagsverk Etymologiæ (448 kapitler i 20 bind) som også ble lest i norske klostere. Slik jeg tar opp i notatet Hva snakket de om på kveldene? Olav Haraldson i Rouen – dannelsesreisen som endret Norge? var naturfag på pensum i katedralskolene helt fra starten på 500-tallet.

En ruvende skikkelse som Albertus Magnus (1200-85) understrekte i De Mineralibus at «naturfilosofens oppgave ikke bare er å godta det vi blir fortalt, men å undersøke naturlige årsaker».

Når det er sagt, må vi unngå å lese dagens vitenskap inn i fortidens. Men selv om naturvitenskap ikke har vært en uforanderlig størrelse, var ikke endringen på 16-1700-tallet at man begynte å se etter naturlige årsaker, men stadig mer fokus kun på det som kunne måles og veies.

Også i Norge var det normalt at prester gjorde vitenskapelige studier. Biskoper ikke bare støttet det, de gikk i spissen. I opplysningstiden var den mest fremtredende Erik Pontoppidan (1698-1764) – omtalt som Norges første geolog, første ornitolog, første til å samle sagn og første nasjonaløkonom. En annen var ikke mindre aktiv, Johan Ernst Gunnerus (1718–73), ildsjelen bak Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i 1760.

Det er vanskelig å finne noe om dette i læremidler.

Feil kan ha betydning

Hvorfor bry oss om slike feil? Hva er på spill?

Noe kan handle om hva man som elev eller foresatt vil tenke om forlag, skole og lærere som formidler feil i generasjoner, uten å rydde opp. Samtidig utgjør fortellinger som har festet seg i bakhodet et ofte usagt bakteppe for samtaler. Hva skjer om dette bakteppet ikke bare tar feil på noen punkter, men når hele bildet bommer?

For noen kan kritikk av den mørke fortellingen oppleves som et forsøk på en motsatt fortelling. Men selv om vitenskap og moderne verdier ikke springer sømløst ut av kirke og teologi, kan de ikke skrives ut av historien.

Historie er et komplekst samspill mellom verdier og visjoner, økologi og økonomi, krig og katastrofer, blindveier og utilsiktede bivirkninger. Skal vi holde oss til de reelle aktørene, og ikke de som er presset inn i en mørk fortelling, synes det som en bred kirkelig tradisjon har hatt en langt mer positiv enn negativ påvirkning.

Stadig flere har, slik Vanebo viser, sett kristendommens store rolle i utviklingen av våre liberale demokratier. Når betydningen også for vitenskapen er blitt neglisjert i form av direkte vrengebilder, bidrar det i sum til å mørklegge avgjørende deler av vår historie. I en tid hvor bølgene slår stadig hardere mot grunnmuren i våre institusjoner, bør vi etterlyse et oppgjør med slike vrengebilder.

Når demokratiske verdier utfordres, trenger vi å vite hvor vi kommer fra og hvordan vi kom hit vi er i dag.

Personbilde av Bjørn Are Davidsen

Bjørn Are Davidsen

Bjørn Are Davidsen er rådgiver i Skaperkraft. Han er utdannet sivilingeniør og arbeidet i mange år med innovasjon i Telenor. Davidsen har skrevet en rekke artikler, notater og bøker og …

Anbefalte artikler

Endringene som kom med Kristenretten for 1000 år siden, var ikke småtteri. I et samfunn hvor kanskje to av ti var treller, ble det et krav og ideal å frigi
Av Bjørn Are Davidsen
Publisert 27. juni 2024
Det er vanskelig å forstå hvor radikalt mye endret seg. Før var makt bra i seg selv og ga rett. Nå ble det viktige spørsmålet ikke lenger hvem som stod
Av Bjørn Are Davidsen
Publisert 27. juni 2024
Del innhold