Å male frem bildet av en felles fiende er en velkjent mekanisme som styrker gruppetilhørigheten. For vi vil alle gjerne tilhøre og identifisere oss med grupper. Da kan veien noen ganger være kort til at jeg og mine er undertrykt av de andre. De som egentlig styrer og bestemmer i det skjulte – eller høyst åpent, bare man ser med de rette brillene: Illuminatus, jødene, jesuittene, russerne, kineserne, muslimene, Deep State eller de hvite.
Så er også undertrykkelsen noen ganger et faktum vi må forholde oss til. Drapet på George Floyd åpnet heldigvis manges øyne for kampen mot rasisme. Vi bør heller ikke være naive om overvåkning og manipulering, i og utenfor sosiale media. Det er ingen grunn til å tvile på at det finnes rasisme, individuell og strukturell, i de aller fleste land. Eller kjønnsdiskriminering, religiøs undertrykkelse – og sammensvergelser.
Men at slikt opplagt skjer og at kampen er viktig, betyr ikke at alle mekanismene som driver den er bra. Det som kan bygge opp psykologisk, kan også rive ned samfunn. Det er ikke vanskelig å hisse opp grupper som er eller føler seg dårlig behandlet.
Kanskje er det spesielt viktig å være opptatt av dette når saken er rettferdig. Det er dessverre lett å minne om konspirasjonsteoretikere når retorikken blir for stemplende eller for lite faktasjekket. Vi bør unngå lissepasninger til rasister og ikke stimulere farlige motreaksjoner.
Generaliseringer og mistenkeliggjøring bygger ikke broer. Vi skaper sjelden bedre samfunn ved å forsterke polariseringer.
