I klimadebatten hører vi ofte amerikanske evangelikale som avviser problemene, og selv noen historikere mener at kristendommen er en av årsakene til den økologiske krisen.
Men i dag arbeider mange kirker aktivt for miljøet, og flere er også til stede på FNs store klimakonferanse i Glasgow, som starter denne uken. Det religiøse perspektivet kan være helt avgjørende i kampen mot klimaendringer, trusler mot biologisk mangfold og utarmingen av jordens ressurser. Derfor må kirker og andre religiøse representanter engasjere seg i diskusjonen – og miljøbevegelsen bør ønske dem velkomne som allierte i kampen mot oppvarmingen.
Etter Karl Marx har religion ofte blitt sett på som eskapisme: forgjeves forsøk på å flykte fra konkrete problemer. I debatten beskrives derfor tro og åndelighet som noe virkelighetsfjernt og mer fokusert på lønn i himmelen enn jordisk rettferdighet: ”You get pie in the sky when you die!”
Men ser vi på historien, finner vi utallige sosiale protestbevegelser med sterke forbindelser til kirker. Disse inkluderer kampen mot slaveriet på 1700-tallet, arbeidet for demokrati på 1800-tallet, fredsbevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet og borgerrettighetsbevegelsen på 1950-tallet.
I alle disse bevegelsene var det åndelig eller religiøs innsikt som motiverte mennesker til å engasjere seg politisk. Kvekernes vektlegging av verdien og verdigheten til alle mennesker ga næring til kampen mot slaveriet, ideen om det allmenne prestedømmet sto bak vekkelsesbevegelsenes demokratiske innsats, og Martin Luther King hentet kraft fra Bibelen under borgerrettighetsbevegelsen.
Dette er inspirerende historier, men hvordan kan noe slikt se ut i vår tid? Og spesielt når det gjelder dagens mest brennende politiske tema: klima og miljø.
Det finnes allerede en rekke betydelige folkebevegelser – en av de viktigste er «Fridays for Future» med Greta Thunberg som forgrunnsfigur. De bidrar til kunnskap og bevissthet om miljøproblemer. Dessverre fortsetter imidlertid utslippene å øke, og FNs siste IPCC-rapport viser tydelig at omstillingen går for langsomt. Så hvilket bidrag kan kirker og religiøse grupper gi til denne kampen?
Arbeidet mot klimaendringer har flere dimensjoner. VI trenger både teknologiske endringer og politiske beslutninger. Men et avgjørende, dypere problem kompliserer kampen. Det er at vi, som enkeltpersoner og som samfunn, kun ser ut til å klare å tenke på utvikling og fremgang i materielle termer. Altså som økonomisk vekst. Dermed forstår vi utvikling som et voksende berg av flere og dyrere dingser.
Når det gjelder grupper med svært lite ressurser, kan en slik vekst være positiv, fordi den løfter folk ut av akutt fattigdom. Problemet er at vi bruker dette perspektivet generelt, også for rike mennesker og land. Uansett hvor mye vi har, mener vi at BNP bør gå opp og kjøpekraften øke, selv om vi vet at dette er en oppskrift på å tappe jordens ressurser.
Dette blir enda merkeligere når vi tenker på noe som de fleste av oss vet, nemlig at flere dingser faktisk ikke gjør oss lykkeligere. Takknemlighet, tilstedeværelse, skjønnhet, fred og glede er mye mer verdt – men ingenting av dette kan kjøpes for penger.
Her nærmer vi oss kjernen. Vi trenger rett og slett å lære å snakke om et godt liv i mer kvalitative termer, og det er nettopp det Kirken og religiøse tradisjoner kan bidra med.
Religionene kan hjelpe oss med å skifte fokus fra det kvantitative – hvor mye vi har – til det kvalitative: Hvordan vi forholder oss til alt vi har. For alle store religiøse tradisjoner har en erkjennelse av at det finnes større verdier enn de materielle. Alle oppfordrer oss til å dyrke dyder som takknemlighet, tilfredshet, solidaritet, tilstedeværelse i nuet, og en evne til å se og sette pris på skjønnheten i de små ting.
Det er hit vi må bevege oss, både som enkeltpersoner og som samfunn. Vi kan ikke fortsette å samle stadig flere ting, men det betyr ikke at vi skal stå stille eller gå tilbake.
Det finnes en annen vei fremover enn mer og mer, og den er: dypere ned.
Vi trenger en ny folkebevegelse – en som gjør åndelighet til en del av den politiske samtalen. En åndelig klimabevegelse som i likhet med 1700-tallets kamp mot slaveri og borgerrettighetsbevegelsen på 1950-tallet, skaper en syntese mellom det åndelige og det politiske for å løse vår tids avgjørende spørsmål.
Da blir religion ikke en flukt fra problemene, men en måte å nærme oss deres kjerne: Vår ambisjon om stadig vekst og ønske om å få mer. Så lenge vi bare kan måle utvikling som BNP og lønnsvekst, vil det være umulig å endre oss fra et samfunn som kun ser etter materiell vekst til noe mer bærekraftig.
”Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?» sa Jesus. Erkjennelsen av at indre dybde er viktigere enn ytre overflod handler ikke om eskapisme, men er grunnleggende for at vi skal kunne stille kompasset på en ny kurs.
Vi trenger en ny sosial og politisk folkebevegelse: en bevegelse som følger i fotsporene til de som kjempet mot slaveri og undertrykkelse, og for demokrati og rettferdighet. Men denne gangen en bevegelse som hjelper oss å løfte blikket bortenfor det materielle. For først da kan vi bryte den onde sirkelen, der vi i vår iver etter materiell fremgang sager over grenen vi sitter på.
