Helge Simonnes står i fare for å fremme mer fordommer enn forsiktighet når han i Dagsavisen 9.6. advarer mot å kalle Norge for et kristent land. Inntrykket blir fort at det er negativt eller mistenkelig å knytte verdifulle sider ved utviklingen til kristen tro og tanke.
Bakteppet er forståelig. Vi bør alle rekke opp hånden når politikere misbruker historien for å vinne stemmer eller kriger, enten vi er i Russland, USA eller Norge. Samtidig bør vi ikke underslå våre røtter. Jo mer vi skjuler dem, jo større fare for å kutte over dem eller la være å vanne. Sagt forsiktig: Det finnes bedre måter å få frem frukt.
Simonnes overser muligheten for å snakke om Norge som et «kristent land» uten å mene det som ekskluderende, men beskrivende. Få nølte med å kalle Norge demokratisk, selv da totalitære Øst-Tyskland offisielt het Den tyske demokratiske republikk. Verken liberalister eller kommunister ekskluderes om vi kaller Norge for et sosialdemokrati.
Når vi som skrever dette kaller Norge et kristent land, er det ikke fordi vi vil ekskludere noen, vinne stemmer eller har telt opp hvor mange som er kristne. Vi sier det fordi grunnleggende sider ved lovverk, kultur og mentalitet er uløselig knyttet til mannen fra Nasaret og ideene han brakte med seg, mye i skarp motsetning til verdier i det norrøne samfunnet.
Endringene som kom med Kristenretten for 1000 år siden, var ikke småtteri. I et samfunn hvor kanskje to av ti var treller, ble det et krav og ideal å frigi slaver, selv om det ikke var samtlige på én gang. Alle barn skulle vokse opp, og ingen lenger settes ut til ville dyr. Hver mann skulle ha én kone, og hun måtte gi sitt samtykke og ikke lenger bli en brikke i alliansebygging mellom ætter. Blot, herunder menneskeofring, skulle opphøre.
Individet fikk en grunnleggende verdi, uavhengig av ætt og allianser, posisjon og makt. Selv om praksis kunne svikte, var prinsippet at den sterkestes rett måtte vike for felles lov og rett.
Hver for seg er disse endringene verdt en feiring. Samlet var de en revolusjon. Mange er blitt ryggmargsreflekser, intuisjoner som preger våre reaksjoner og offentlig samtale.
Simonnes burde heller problematisert hvor mye dette viktige tidsskillet i norsk historie har blitt nedsnakket, trivialisert, forvrengt og fortiet i mer enn hundre år. Det er ingen grunn til å underslå maktmisbruk og mørke sider i noen som helst historisk periode, men vi forstår lite hvis fokus kun er på dette. Det er en samfunnsutfordring at så mange skolebøker har formidlet et svart eller likegyldig bilde av kristningen.
I stedet for å løfte frem også verdier som lå bak, er kristningskongene gjort til kyniske maktpolitikere uten dypere idealisme eller reelle ønsker om bedre samfunn. Norske barn går fortsatt inn i voksenlivet uten å forbinde kristningen med annet enn sverd. Ja, det ble brukt i perioder, men neppe i omfanget folk flest tror.
Simonnes er redd for at religion skal brukes i et maktpolitisk spill, og trekker fram Trump og Putin. Heldigvis er tusenårsfeiringen for kristenretten milevidt unna deres retorikk. Frykten for misbruk av fakta, bør ikke holde oss unna å formidle kildebasert historie.
Dette tilsvaret er forfattet av Bjørn Are Davidsen, rådgiver og skribent i Skaperkraft, og Ole Petter Erlandsen, forfatter av boken «Anno 1024 – året som forvandlet Norge«.