Politikerne tar stadig nye initiativ for at vi skal føle oss tryggere og at såkalte kritikkverdige forhold elimineres. I juni fikk vi en ny og mer omfattende EU-kontroll for bilene, og tre måneder senere fikk dyrene endelig et dyrepoliti. Begge to er tiltak som de fleste synes er et gode. Vi får tryggere biler og færre mishandlede dyr. Men hva er det som gjør at vi stadig må ha nye regler, nye tilsyn, nye spesialavdelinger i politiet og nye kontrollrutiner?
Dette er ikke noe særnorsk, overalt prøver man å sikre samfunnet på denne måten. Problemet er sjelden de enkelte forskriftene i seg selv, eller de enkelte målene bak ulike tiltak. Problemet er helheten, og ikke minst hva som ligger bak behovet for å vedta noe som skal gi oss en større trygghet. Vi har ikke tillit til at det går av seg selv, tvert i mot tar man for gitt at det vil gå galt.
Vi skaper derfor et kontrollsamfunn, hvor tillit ikke lenger betyr noe, men hvor juridiske detaljer, hyppig kontroll og mange byråkrater er det som skal til.
I arbeidet med å stoppe svart arbeid og menneskehandel har jeg ved flere anledninger sagt at Arbeidstilsynet burde ha flere tilsyn, det er utrolig mye som bør avdekkes. Jeg står fortsatt for det, men en rask titt på 2014 forteller oss at Arbeidstilsynet har tilsyn HELE tiden. De gjennomførte 17.500 tilsyn i 2014, en økning på 23 prosent de siste tre årene.
Og Arbeidstilsynet er langt fra alene om å drive tilsyn her i landet. Her er noen til: Mattilsynet, Jernbanetilsynet, Finanstilsynet, Post- og teletilsynet, Datatilsynet, Konkurransetilsynet, Luftfartstilsynet og Helsetilsynet. På grunn av plassmangel må jeg stoppe der. Men husk også at alle fylkesmenn driver tilsyn, det gjør også direktoratene og ofte også kommunene.
Vi kontrolleres og kontrollerer for sikkerhetens skyld. Men hva gjør det med oss? Vi blir redde for å gjøre feil, vi er redde for å bli lurt og vi er redde for at noen skal få vite at vi enten har gjort noe feil eller at vi har blitt lurt. Dette handler altså om tillit, eller rettere sagt, mangel på tillit.
Jeg har hørt næringslivsledere si at de har 50 årlige tilsyn. Noen bedrifter skal ha ansatte som bare skal arbeide med å ta i mot statlige kontrollører. Mange bedrifter har også egne avdelinger som arbeider med anbudsdokumentene, det er kompliserte saker. Når staten skal handle inn, er det et voldsomt regelverk som skal følges, og for å kunne levere må du ikke rote med det formelle.
Journalist Martin Årseth ba om innsyn i postlisten da syvende etasje i Kommunaldepartementet skulle ha ny kaffemaskin. En liten sak, men morsomt illustrerende. Det lille innkjøpet krevde 19 ulike dokumenter. Til stor fornøyelse for oss på Twitter, la Årseth ut bildedokumentasjon over dette og over andre absurde prosesser. Kulturdepartementet skulle ha en liten fagdag, de hadde registret 22 dokumenter. Jeg er ikke negativ til gode anbudsprosesser, men vi bør spørre om det ikke har gått for langt.
– Tillit er samfunnets bindemiddel. Et land kan ha en gullbeholdning eller et oljefond. Det er null i forhold til verdien av ti tonn tillit. Vi stoler på hverandre i Stavanger, i Oslo, på Jæren, på Værøy og Røst. Derfor elsker vi dette landet, skrev Per Fugelli i Stavanger Aftenblad 21. november i år.
Jeg er for så vidt enig med Fugelli, men er redd at denne kvaliteten er noe som forvitrer. Det er i så fall urovekkende. På forskning.no finner vi en interessant rapport fra 2012 om hva som har skapt den særegne nordiske velferdsstaten, og det var nemlig tillit. Mange har tidligere sagt at det var oljerikdom og velferdsstaten som ga grunnlag for høy tillit, men det var altså motsatt.
Hva koster egentlig mistillit? Det er selvsagt umulig å måle. Men visse forhold har man prøvd å måle. Sånn som hva det koster med statlige reguleringer, altså hvor man gjennom miljølovgivning eller annet regelverk påfører aktører utenfor det offentlige, kostnader. Du finner ikke kostnadene i noe statlig budsjett. Det som ofte skjer er at ambisiøse lover og føringer, følges opp av etater og andre med detaljerte instruksjoner og regelverk.
Den anerkjente tankesmien, Competitive Enterprise Institute i Washington kom i 2012 med en svært interessant rapport kalt «Ten Thousand Commandments» som gir en slags oversikt over det de kaller «skjulte kostnader» i USA. Den viste et beløp på svimlende 1750 milliarder dollar, noe som utgjør 48 prosent av den føderale regjeringens budsjett, eller tolv prosent av USAs BNP (dette ble først omtalt av Noralv Veggeland, professor ved Høyskolen i Lillehammer i DN 17.11.15).
Hva vi snakker om i Norge vet vi ikke, og det er jo heller ikke slik at alle disse kostnadene nødvendigvis er et onde. Men det er dyrt når vi ikke kan stole på hverandre. Et gjennomregulert samfunn, med drøssevis av tilsyn og kontrollorgan, koster mye penger. Det fremkommer ikke av statsbudsjettet, men de er ytterst reelle.
