I 2013 hadde petroleumsstudier ved NTNU 420 søkere til 53 studieplasser. I år er det 31 søkere på 29 plasser. Også i Stavanger var det en kraftig nedgang, men ved NTNU er fallet påfallende, og som sådan interessant, da det forteller oss at studenter på rekordtid har sluttet å tro på oljesektoren som fremtidens næring.
I seg selv er det kanskje ikke så rart, all den tid de siste to årene har vært preget av oljeprisfall og nedbemanning på den ene siden og to-graders mål samt det grønne skiftet på den andre siden. Hvis verden skal nå to-gradersmålet vil det ikke bli like mange jobber innen oljesektoren som i dag.
For Norge, og Vestlandet i særdeleshet, er dette problematisk da oljesektoren har hatt en enorm betydning for økonomien. Selv ikke de største optimister tror at Norge vil finne en ny næring som kan erstatte oljen. I fremtiden trenges det vekst i mange sektorer. Vi trenger å skape ny vekst og nye arbeidsplasser.
Norges Ruhr
På sett og vis har Norge egentlig innhentet resten av Europa. For vekst- og arbeidsplassutfordringen har ridd deler av Europa som en mare siden 70-tallet. I 1972 steg arbeidsledigheten i Vest-Tyskland for første gang siden 1950 til over to prosent. Det innvarslet slutten på en epoke, for på 1970-tallet begynte industriens andel av Europas brutto nasjonalprodukt å falle. På samme måte som oljens andel av norsk økonomi altså vil falle.
I tillegg ble industrien effektivisert. Tidligere måtte en stålarbeider være sterk og tøff. Den gang måtte alt kull og kalk skufles inn i ovnene for hånd og i høyt tempo. Det tok tid, og krevde mange ansatte. På 1970-tallet var det ikke lenger nok med ren muskelkraft. Automatiseringen skjøt fart, og plutselig kunne man bare trykke på en knapp, og så fikk man sporenstreks fire tonn kalk i ovnen. Den gang var det automatisering som gjorde arbeidere arbeidsledige. I dag er det digitalisering og robotisering som utfordrer varehandel, regnskapsførere og lavere funksjonærer.
I Tyskland er kull og stålindustrien en skygge av seg selv. For klimaet er det meget bra, men Ruhr-området og byer som Duisburg og Dortmund har slitt meget hardt med omstillingen. I realiteten skal Norge gjennom den samme type hestekur som Tyskland gikk igjennom fra 70-tallet. Og Vestlandet, er Norges Ruhr. Hvordan kan Vestlandet unngå Ruhr-områdets skjebne?
Gründere som kan kommersialisering
I første omgang handler det kanskje om å innse at i fremtiden vil ingen næring være dominerende. I Ruhr kunne ingen næring erstatte kull og stål – på Vestlandet vil ingen næring erstatte oljen.
Gründere og eksisterende bedrifter har bra vekst i havnæringer og i energisektor, men for å opprettholde sysselsettingen trengs det trolig vekst i mange næringer. Det er svært vanskelig å vite nøyaktig hvilken sektor eller produkt som vil lykkes – derfor bør man satse bredt. Og det er her det virkelig blir viktig med gründerskap.
I Konkurransekraft viser vi at det er når gründerskap gjennomsyrer alle deler at økonomien at sysselsettingen stiger. Kanskje det beste eksempelet er Storbritannia. 40 prosent av alle nye jobber er skapt i nye bedrifter siden 2010. Og veksten har ikke kun kommet innen IT, men også innen varehandel og industri. En viktig grunn til det er at gründere ofte er unge og de ansetter sine venner.
Å skape veksten er imidlertid krevende. I Storbritannia forblir halvparten av bedriftene minibedrifter. I Norge sliter vi også voldsomt med skalering. På den ene side mangler ofte gründerbedrifter salgskompetanse, men i tillegg venter mange bedrifter for lenge med å begynne å selge sine produkter. Produktet skal være perfekt før det presenteres for kunden.
Problemet er at i en tid der konsumenter og kunder gjerne vil ha spesiallagde produkter funker ikke denne tilnærmingen. Det har selskapet Wideskope innsett. De utvikler produktene sine sammen med kunden, og er blitt et av Europas hurtigst voksende logistikkselskaper.
En scenekultur sprer kunnskap
Det finnes ingen enkel løsning på hvordan vi kan kommersialisere nye gode ideer. Det vi imidlertid ser er at byer som har en klart etablert gründerscene lykkes ganske bra. Det vil si at byer som har sentrale inkubatorer, accelaratorer, coworking-kontorer og forskningsinstitusjonener har bedre sjanse til å lykkes. I Stavanger ser vi kanskje antydninger til dette i Stavanger øst.
Hovedgrunnen er fordi informasjonen i en scene flyter lettere mellom bedrifter i forskjellige sektorer.
Da er det ikke nødvendig med et like sterkt Innovasjon Norge som bestemmer hvilke bransjer det skal satses på. I scenen hjelper folk hverandre og det er lettere å ha oversikt over talenter slik at gode team kan dannes. Da tiltrekkes også ofte investorer.
Kunsten er å skape en kultur der håndverkeren innser at han kan selge sine produkter til Japan, ingeniøren prøver å skaffe en superselger til ideen sin og app-utvikleren innser at han må tenke globalt for å lykkes.
Klarer Vestlandet å gå fra industriklynge til gründerscene? Da går det nok godt.
