De siste årene har begrepet kanselleringskultur (cancel culture) blitt mye diskutert. Det har vært fremtredende i debatter rundt kjente personer som J. K. Rowling og Johnny Depp, men har også figurert i den generelle samfunnsdebatten. Det råder uenighet om hvorvidt kanselleringskultur faktisk er et fenomen eller om det er et begrep som brukes for å stilne kritikk man ikke liker. Jeg tror begge deler er sant.
Når kritikken hagler rundt noe man har uttalt, er det lett å klandre kanselleringskultur og hevde at man får sin ytringsfrihet innskrenket. Men kritikk mot en uttalelse er selvfølgelig ikke et tegn på innskrenket ytringsfrihet. Det handler tvert imot om at også motparten får praktisere sin ytringsfrihet.
Dersom man derimot aktivt fratas plattform og/eller stilling utelukkende fordi man innehar kontroversielle meninger, begynner det straks å likne mer på sensur. Et eksempel på dette er den relativt utstrakte bruken av sensur av bøker i amerikanske skoler.
Vi har alle et ansvar for å sørge for at sensur og kanselleringskultur ikke finner sted. Det gjør vi ved å praktisere egen ytringsfrihet også når det koster. Og vi gjør det kanskje mest av alt ved å lytte til de vi er uenige med, og å prøve å forstå dem – også når vi er dypt uenige i det vi opplever som viktige verdispørsmål. Vi må våge å ta del i vanskelige diskusjoner, helst med et åpent sinn.
For å opprettholde et velfungerende demokrati, er vi helt avhengige av samtaler preget av åpenhet og respekt, særlig når vi diskuterer med dem vi er mest uenige med. Vi er avhengige av å tåle uenighet. Det betyr ikke at vi skal slutte å kjempe for det vi mener er rett, men at vi må tåle både å lytte, bli motsagt og å si imot.
I selvivaretakelsens navn sies det ofte at vi bør prioritere tid med mennesker som gir oss glede og bygger oss opp, ikke med dem som bryter oss ned. Det er i utgangspunktet en god leveregel. Nylig leste jeg imidlertid en annen versjon av denne leveregelen. Løst gjengitt lød den: «Ikke kast bort tid på å lytte til mennesker som ikke inspirerer deg.» Litt avhengig av hvordan utsagnet tolkes, kan det bli en usunn leveregel. For demokratiets skyld vil jeg heller si: «Ikke kast tiden bort i et ekkokammer – lytt til de du er uenig med og våg å uttale din mening.»
Ingrid Breilid Gimse er gjesteskribent i Kort på fredag denne uken. Hun er teolog og doktorgradsstipendiat ved Institutt for religion, filosofi og historie på Universitetet i Agder.