Et norsk eventyr er over for denne gang. Askeladden nedkjempet opp til flere troll, men måtte strekke våpen for glupske portugisere nede i heksegryta i Lisboa. Askeladden vant verken prinsen eller halve kongeriket denne gangen, men tusenvis av fotballhjerter både her hjemme og ellers i Europa.
Hvordan et lag nord for polarsirkelen kan rundspille italienske, engelske, spanske og portugisiske storlag er langt utenfor fatteevnen til de fleste av Europas fotballeksperter. Det Morten Knutsens trofaste menn har gjort i Champions League denne vinteren er et fotballmirakel større enn det landslaget og Rosenborg gjorde på 90-tallet. Med et budsjett mindre enn Erling Braut Haalands årslønn har Glimt sjokkert Fotball-Europa.
I de tusen hjem har vil latt oss trollbinde av de helgule. Bodøværingene målbærer noe vi alle vil identifisere oss med. Bjørtufts og Gundersens mot og kampvilje vekker noe i oss, de er på mange måter motsatsen til Peer Gynt som alltid bøyer av. Synet av Fredrik Bjørkan som krummer nakken med lapp i ansiktet gjør ekkoet av Terje Vigen hørbart der han sitter krumbøyd i roboten over årene på vei tilbake over Skagerak.
Han andre Fredriken på høyrebacken minner om den uskyldige og naive Askeladden. «Han der hadde passet som hånd i hanske på internatet på Framnes», utbrøt jeg da Sjøvold ble intervjuet etter kampen i Madrid.
På midtbanen fremstår Patrick Berg som en salig blanding av «Myggens» kreativitet og Rekdals ro og kontroll. Ved siden spinner Fet rundt som en Leonhardsen på høy oktan, mens Evjen finter og glir gjennom motstanderens forsvarsfirer som en Bohinen i velmaktsdagene.
Hauge ute til venstre er uforutsigbar og treffsikker som Tordenskjold. Til høyre er Blomberg et klassisk eksempel på hvor mye man kan få ut til tross for klare begrensninger.
Lengst fremme løper en iherdig dansk moderne utgave av Preben Elkjær. Sigarettene og bayeren er byttet ut med Jesus og stadige takksigelser mot himmelen. Aller bakerst står en rolig russisk bjørn som ligner på Rinat Dasayev og som verken lar seg skremme av Haaland eller spanske og italienske skuddforsøk.
Det er ikke rart vi blir stolte og begeistret. Mens italienerne kaster seg i sekstenmeteren og gestikulerer mot dommeren, kaster Gundersen seg inn med alt han har på kunstgresset. Vi blir så glad i typene.
Evjen vil mye heller snakke om alle de tilreisende bodøværingene enn det fantastiske målet han scoret i Milano. Trener Knutsen vil ikke sammenligne prestasjonene med Rosenborg og poengterer heller viktigheten av ydmykhet og læring. Patrick Berg er så takknemlig for at han får være en del av et slikt lag. Det er ikke rart noen av oss sitter med en tåre i øyekroken.
Har vi noe igjen å kjempe for, spurte Asle Toje i Aftenposten ved juletider. Gutta fra Bodø har i hvert fall vist oss hvordan man kjemper. Samtidig har de også etter mitt syn vist oss hva lagmoral og samhold går ut på. Med sin iherdige innsats, sin kløkt og sitt mot har de satt Bodø på kartet og gjort bodøværingene stolte. De har gitt oss nok en versjon av Askeladden. Han som vinner mot alle odds, den ydmyke lillebroren som ingen forventer skal vinne. Han som hjelper den gamle kona som har satt nesen fast i stubben. Det ligger noe urnorsk i det Bodø Glimt har vist oss.
Fenomenet Bodø Glimt setter også fingeren på noe vi kristne bør bite oss merke i. Slik jeg ser det illustrerer de gulkledde Jesu ord om at tro kan flytte fjell, ja, selv fjell som Manchester City.
Glimt har ikke verdensstjerner med blendende individuelle ferdigheter, men de har et kollektiv underlagt en spillefilosofi alle tror på. Denne høsten har Glimt spillerne vist at tro trumfer både milliarder og finesser. I tro går spillerne på banen og i tro vinnes kampene.
Dette bør inspirere oss som kristne. Kjetil Knutsen er en fantastisk trener og Glimts kortpasningsspill og enorme forflytningsevne er imponerende, men det er ingenting mot Jesus og evangeliet. Vi kan være vel så frimodige som Fet og co., for vi har noe enda bedre.
Knutsen og Glimt lar ikke motstanderne legge premissene for hvordan de spiller. Selvsagt endres taktikken noe i kampene og man tar hensyn til motstanderens styrker og svakheter, men grunnfilosofien er den samme. Glimt er ikke grunnfestet på siste mote eller siste innfall. De har tatt et standpunkt og står faste i troen. De er tro mot seg selv og sitt oppdrag, de står samlet sammen i kampen.
I Glimt står fellesskapet over individet. Mange av spillerne har forsøkt lykken andre streder, men har ikke lykkes, tilbake i fellesskapet blomstrer de igjen. I den gode rammen ligger friheten og ikke i det grenseløse. Glimt spillerne har alle sine ulike gaver og utrustninger som jeg var inne på innledningsvis. De er grener på et tre eller lemmer på en kropp. Høegh er sterk og flink til å holde på ballen, Hauge er rask og løper i bakrom. Alle er viktige i Glimt-familien.
Alle som en bøyer de seg under en felles vilje, det er ikke opptil den enkelte og den enkeltes impulsive innfall eller subjektive oppfatninger. Kreativiteten, kraften og de mange løpene er forankret i noe. Man har gitt avkall på noe, men har funnet noe mye større.
Eventyret om Glimt er på mange måter også et evangelium. Hvis man ser med troens øye skimter man troens uendelige kraft og noe av etterfølgelsens store frukter i fotsporene til Knutsens disipler.
Først publisert i Dagen 23.3.2026
(Fremhevet bilde: ChatGPT basert på et fotografi av Bjørn Are Davidsen)
