Hvordan går det med Sverige? Det er et spørsmål som ser ut til å interessere nordmenn. Nå som vi har lagt koronalandskampen bak oss, er det i stedet gjengvolden som skaper avisoverskrifter. Men hvis vi nå skal snakke om elendighet, er det faktisk et problem som er større, men som får betydelig mindre oppmerksomhet.
På en busstur nylig, ble jeg sittende ved siden av en offentlig ansatt som jobber med psykisk helse. Jeg spør ham hvordan bildet deres ser ut. Ser de noen mønstre i alle tallene? Ja, det er klart, svarer han, for nå peker alle kurvene oppover. Alt øker: Resepter på antidepressiva, sykefravær og kontakter med barne- og ungdomspsykiatrien (BUP).
Dette er dårlige tider for sjelen, rett og slett. Det påvirker hele samfunnet og forårsaker store lidelser for de berørte og deres pårørende. Denne saken burde ha dominert valget og fått en fremtredende plass i regjeringspartienes samarbeidsplattform, Tidöavtalen. Men bortsett fra noen linjer om selvmordsforebygging, er det stille.
Delvis er dette fordi ingen vet hva de skal gjøre med problemet. Et første skritt vil være å sikre at BUP og lignende enheter har ressurser til å kunne ta imot pasienter og beholde personalet. Å hjelpe de berørte er viktig, men samtidig ligner den innsatsen på badevakten som stuper uti vannet for å redde en person i nød. Det må gjøres – men det ville vært enda bedre å forhindre at mennesker kom i krise.
Men her sitter politikerne med hendene i fanget. De er vant til å stimulere økonomien, de vet hvordan man stenger grenser og de kan lager strengere lover. Derfor foretrekker de å snakke om dette, mens en stillhet brer seg rundt vår tids skjebnesvangre spørsmål: Hvordan skaper vi et samfunn som er tilpasset mennesker og ikke maskiner?
