Den nye regjeringen slår fast i Hurdalsplattformen at de vil «stille krav om at dei administrative organa som forvaltar offentlege tilskot på vegner av trussamfunn, er demokratisk valde og har minst 40 prosent representasjon av kvart kjønn.»
Hvordan skal trossamfunnene svare på et slikt krav?
Regjeringen presiserer at kravet gjelder de administrative organene som forvalter offentlige tilskudd. Som gjør at trossamfunnene kan omorganisere virksomheten hvis de f.eks. ønsker å forbeholde lærespørsmål og åndelig lederskap for menn.
Det blir heller ikke forbudt å ikke oppfylle kravet, det innebærer bare at du mister statsstøtten.
Statsstøtten til trossamfunn er likevel i Norge mer enn bare et tilskudd som staten kan stille krav for å motta. Det er en del av politikken for et livssynsåpent samfunn, basert på at tro og livssyn er sentrale dimensjoner i et menneskes liv og i et samfunn. Støtten er også forankret i Grunnloven § 16. Her slås det blant annet fast at andre trossamfunn skal understøttes på lik linje med Den norske kirke.
Derfor er det ikke bare å skalte og valte med denne støtten ut fra politikernes egne mål for hvordan de ønsker at trossamfunnene skal opptre. Dette ble understreket i Vårt Land denne uken der menneskerettighetsekspert Tore Lindholm peker på at regjeringens krav kan være i strid med menneskerettighetene og Grunnloven.
Selv er jeg medlem i Den norske kirke som har både prester, ledere og styremedlemmer av begge kjønn. Jeg tror samvittighetsfrihet og trosfrihet der mennesker får praktisere sine dypeste overbevisninger, er et fundament for demokratiet.
Så hvordan skal trossamfunnene svare på et slikt krav fra regjeringen?
I Dagsnytt 18 sist uke møtte Ingrid Rosendorf Joys, leder i STL (Samarbeidsrådet for tro og livssynssamfunn), Kjersti Toppe til debatt. Toppe er den nye ministeren for tros- og livssynsspørsmål.
Det er ikke overraskende at Rosendorf Joys argumenterte mot det nye kravet. Det som er overraskende er at argumentasjonen var praktisk, ikke prinsipiell. Hennes argument var at trossamfunnene er ulike der noen har ulik kjønnsfordeling blant medlemmene, og for det andre at dette er frivillige organisasjoner som allerede kan ha vansker nok med å rekruttere styremedlemmer.
Det ser altså ut til at STL aksepterer premisset om at politikerne kan gripe inn og stille denne type krav til trossamfunn. Det er oppsiktsvekkende.
Noen ganger er det riktig å gi etter på prinsipielle spørsmål og være strategisk for å komme i posisjon til å påvirke. Men hvis ikke STL står opp for å markere grensene for myndighetenes innblanding i trossamfunn, hvem skal gjøre det da? Hvis ikke STL står opp for trosfriheten, hvem andre tar den oppgaven?
Det kan virke uskyldig når myndighetene har et positivt formål som likestilling for sine inngrep i trossamfunnene.
Historien viser at myndighetene ofte tråkker over grensen, og at de kan misbruke makten. For gode formål, og for mindre gode. Det er derfor vi har menneskerettigheter. Det er derfor vi har lover om trosfrihet. Det er derfor vi alltid skal være på vakt.
