Jeg hører stadig noen snakke om hvor ille kirken har vært. Vi ble tvunget på en undertrykkende tro. Livet ble vanskelig for dem som var eller tenkte annerledes. Kirken har vært statens verktøy for ensretting. Mer enn tre hundre ble drept som hekser og trollmenn!
Ja, verken kirke, prester eller legfolk kan late som vi aldri har gjort noe galt. Det er ingen grunn til å underslå det problematiske, grøfter og skyggesider, selv om ikke alt vi hører treffer like godt. Det er uansett gode grunner til at Den norske kirke ved flere anledninger har beklaget ting som er gjort eller sagt, og nå lener seg fremover, fra spørsmål om klima til å være på de svakes side.
Men hvorfor snakker så få om det motsatte?
I en klassisk scene i filmen Life of Brian ønsker frigjøringslederen spilt av John Cleese å mane til kamp. Han venter ikke svar når han spør «hva har romerne noen gang gjort for oss?». Kampviljen minker blant opprørerene når det nevnes alt fra vannledninger til veier.
Har så kirken noen gang gjort noe for oss?
Langt mer enn de fleste er klar over. Dette handler ikke bare om nye jordbruksmetoder via klostrene. Mange har hørt at det ble forbudt med blodhevn og å sette barn ut i skogen. Færre vet at det ble forbudt med vikingtokter – innenlands.
En fjerdedel av tienden var til fattige, inkludert kornmagasiner som hjalp mot nødår i århundrer. Vi fikk en skriftkultur. Kloster- og katedralskoler spredde antikkens kunnskap. Vi fikk nye verdier og rettsprinsipper. Konfirmasjonskravet på 1700-tallet ga behov for undervisning. Allmenn skolegang ga et stadig mer opplyst folk, så opplyst at radikale prester og andre embetsmenn våget en gradvis innføring av demokratiet.
Og så har vi potetprestene. I nye nødår var muligens Jens Boye den som tok de første potetknollene til Norge, i et silketørkle i 1747. Selv om mange bidro, var prestene i spissen. De ønsket i Jesu ånd å hjelpe, men hvordan spre kunnskap og motivere skeptiske? Ingen av delene er lett i et vidstrakt land, selv ikke med moderne media.
Man trengte infrastruktur og gode budbringere. Løsningen lå i dagen: Det var kirker i alle bygder. Prestegårder sponset settepoteter, gratis. Man opplyste i prekener og på kirkebakken i år etter år. Man plantet på prestegårdene. Noen steder langs kirkeveien, for å vise alle hvor flott det så ut.
Hvor mange som ble reddet av poteten er umulig å vite. Titusener? Over hundretusen?
Ja, kirken har ikke bare gitt oss noe. Kanskje er den institusjonen som har reddet flest liv i Norge?
