Vi er alle forskjellige. Noen er av natur usikre, andre slår fast hvordan tingene henger sammen, på område etter område. Det er interessant hvor ofte det er de samme som vet hva som egentlig er feil i norsk politikk som først rekker opp hånden om amerikansk politikk, vet hva som er feil i håndteringen av en pandemi, og hvordan det egentlig henger sammen med forholdet mellom Russland og Ukraina.
Men det kan også være motsatt. Dess mer jeg kan om et fag, jo sikrere blir jeg på at akkurat mitt fag er nøkkelen til å løse alle problemer. Jeg opplevde det første gang da min foreleser i et fag som het reguleringsteknikk mente at styringen av samfunnet bør baseres på … ja, du forstår … reguleringsteknikk.
For psykologer, er våre følelser problemet. Når ungdom sliter, må de lære å erkjenne og arbeide med sine følelser, livsmestring i og utenfor sosiale media. Sosionomer ser utfordringer i nettverk og støtteapparatet. Statsvitere ser på politiske prosesser og strukturer. Når ungdom sliter, må vi endre samfunnet. Heldigvis akkurat i den retning som passer med mitt politiske ståsted.
For teologer og filosofihistorikere er det opplagt at mye handler om hvordan vi tenker. Endringer av samfunn, etikk, politikk og psykologi springer ut av endringer i tenkning. Det er nye tanker som fører til ny teknologi.
Med studiepoeng i teknologihistorie, ser jeg lett at det er motsatt. Ny teknologi gir nye tanker.
Ofte er sannheten kompleks, usikker og mangetydig. Vi vet alle for lite. Men vi vet også alle noe. Derfor må vi ikke gi opp å lete etter mer forståelse og bedre løsninger. Men det betyr også at vi trenger bredere tilnærminger.
Og ikke minst å lytte.
Vi trenger hverandre. Den gode samtalen i ydmykhet og med respekt på tvers av fag, miljøer, distrikter, partier, land og livssyn. Skal vi utfordre perspektiver, må vi forstå dem.
Og vi trenger mindre skråsikkerhet. Det er jeg ihvertfall sikker på.
