– Fra en svært ung alder oppfordrer vårt samfunn egenskaper som er relevante for gründere, sier Dr. Oded Meirav, leder for Israel Technology Centre i den nye boken Startup Israel som kom ut på Frekk Forlag i høst. Meirav og flere andre forklarer hvordan det kan ha seg at Israel lykkes gang på gang med nye startups.
Hermund Haaland har sammen med Nicolai Strøm-Olsen, skrevet en svært spennende bok. Boken er på mange måter en samling intervjuer hvor forfatterne prøver å forstå hva som gjør startup-miljøet i Israel unikt. I Norge er samtalen om Israel først og fremst en diskusjon om krig og fred. Men uansett hva du mener om konfliktene i Midtøsten, bør boken om gründerskap i Israel, leses av alle.
Israel har i følge mange rapporter og analyser, et av verdens mest dynamiske økosystemer for oppstartsbedrifter og tech-bedrifter. I Startup Israel kan vi lese hvordan de nye tech-selskapene tenker globalt når de lanserer sensorer til CT-scannere og selvkjørende biler, eller cybersikkerhet for verdensmarkedet.
Et interessant poeng fra boken er hvordan Israel med sin lille størrelse, drar stor nytte av de korte avstandene. Næringslivet tjener på små forhold og mange møteplasser. I en kronikk i Stavanger Aftenblad sist helg, skriver Strøm-Olsen om at dette bør inspirere Bergensregionen. Han mener fylkestinget bør diskutere mer næringspolitikk og at det bør sikres større lokalt selvstyre og dermed også større lokale forskjeller.
I stedet for å tenke hva som skal til for at Norge lykkes, bør fokuset være mer lokalt. Hva skal til for at Bergen lykkes som startup-scene?
I rapporten «En million ideer, veien fra drøm til å lykkes som gründer» som DNB og Menon Business Economics kom med i 2015, slår de fast at kun fire prosent av bedriftene som etablerer seg, lykkes med å skape sterk vekst for seg selv og samfunnet rundt seg.
Men blant de som får det til, trekker rapporten frem at det som regel skjer i storbyene. Pussig nok vil Innovasjon Norge helst støtte initiativ utenfor de største byene, distriktspolitikk trumfer hva som beviselig øker sjansen for å kunne etablere seg. Selv om Bergen statistisk sett gjør det bedre enn mange andre, er helheten lite å a seg begeistre av. Kun en av ti gründere lykkes.
Det er gjerne derfor stadig færre ønsker å bli gründere. Til tross for at vi har fått mange nye kontorfellesskap med gründere og politikere som snakker om nyskaping, vil ikke folk flest ta risikoen. Ifølge Global Entrepreneurship Monitor er andelen nordmenn som ønsker å bli gründere nesten halvert mellom 2005 og 2015. Sammenlignet med Sverige, så er svenskene dobbelt så ivrige.
Likevel blir hele 60.000 bedrifter etablert hvert år i Norge. For Innovasjon Norge bør det antakeligvis ikke være noe mål at enda flere bedrifter etableres hvert år, men at de 60.000 som blir etablert, lykkes bedre.
Det er fascinerende å se hvor mange av bedriftene i Israel som lykkes internasjonalt. Selvsagt er det mange suksesser i Norge også, men ikke i samme omfang.
Et poeng fra boken til Haaland og Strøm-Olsen er israelernes diskusjonsvilje. De er uenige om alt og alt kan og skal diskuteres. Det handler både om historie, kultur og skolevesen. Hvis vi mener at Norge trenger gründere og nye arbeidsplasser, bør vi ta dette på alvor. Utfordringen er neppe hva slags støtteordninger norske gründere har, men hva slags mentalitet og tankesett vi vokser opp med.
Om det er så lett å endre dette i vår oljerus, vet jeg ikke. Folk flest har det både trygt og økonomisk svært behagelig. Selv om risikoen med å starte er lav i Norge, er også behovet for suksess lav. I en del andre land vil gründerskap være hovedveien til et økonomisk godt liv, i Norge holder det å få seg en jobb. Vi skal selvsagt ikke rokke ved den tryggheten de fleste har, men kanskje vi kan jobbe med mentaliteten, og da bør vi se på skolen og læreplanene.
Eller som Strøm-Olsen skriver i Dagbladet på lørdag: “Skal vi få unge nordmenn til å drømme om en spennende jobb i egen bedrift, i det grønne skiftet, er det forskjeller, ikke konsensus og trygghet, som bør være våre verdier.”
