Av og til får selvfølelsen seg en knekk. Det skjer ikke så ofte med nordmenn, for vi er flinke, snille, og fornuftige. Verden ser til oss. Vi er de som deltar i fredsmekling i Colombia og Midtøsten, og som deler ut Nobels Fredspris og Raftoprisen. Vi ligger langt over verdensgjennomsnittet på BNP per innbygger og skårer høyt på lykke i befolkningen. Vi er kåret til å ha verdens beste helsevesen og tilbyr gratis høyere utdanning, som bidrar til å jevne ut sosial ulikhet og fanger opp de som fikk utdelt et dårlig lodd i livet.
Vi er de som stoler på vaksineforskning, som verdsetter åpenhet og tillit, som ikke godtar at økonomiske interesser korrumperer politiske avgjørelser. Vi er de som fostrer frem idrettsutøvere i verdenstoppen, i svært store idrettsgrener som løping, tennis, golf og fotball, fordi vi er så lure å satse på breddeidrett, lek og moro.
Og så er vi de som er mest skeptiske til at klimaendringene er menneskeskapte. Tidlig i sommer publiserte det europeiske forskningsprosjektet PERITIA noen av resultatene sine fra en studie blant seks europeiske land. Norge har høyest andel respondenter som mener at klimaendringene ikke er menneskeskapte. En større studie blant 28 land i 2019 viser det samme: Bare 35% av de spurte nordmennene -og kvinnene er enige i at menneskelig aktivitet har hovedskylden for klimaendringene.
Slike resultater skaper noen overskrifter i norske medier, men setter ikke i gang en større debatt om Norges rolle og forvalteransvar. Kanskje fordi erkjennelsen bryter med vår selvoppfattelse som gode og fornuftige. Resultatene i seg selv handler nok om en annen grunnleggende mekanisme: Vi er oss selv nærmest. På kort sikt har vi mindre å tape på klimaendringene og mye å vinne på å fortsette å lete etter fossile energikilder. Resultatet er at vi troner på nok en statistikk – men denne gangen av den ubehagelige typen.
