Jeg har rett til å bestemme over mitt liv. Det er få som vil si seg uenig i denne påstanden. Vårt samfunn verdsetter frihet og evnen til å ta egne valg. Å stifte familie, forbli barnløse, tro på Gud eller mennesket, sette karrieren fremfor alt, bruke studielånet på øl og bygge stamp på hytta. Vi lever i en samtid som stolt dyrker behovet etter å ta valg på bakgrunn av hva som passer best for oss. Vi ønsker kontroll over vårt liv, men hva med vår død?
I Norge er aktiv dødshjelp forbudt, men debatten reiser etiske problemstillinger som må tas på alvor. Vi som medborgere har et ansvar for å velge hvilke verdier samfunnet bør bygge på, og hvilke rettsregler som skal verne om enkeltmenneskets liv. Dersom man ikke ønsker å leve lenger, bør det være en mulighet til å avslutte livet. Vi har forståelse for denne tankegangen. Men det er skremmende å innse hvor lite gjennomtenkt denne påstanden er i forhold til hvilke konsekvenser og ringvirkninger den kan forårsake.
Det er flere grunner til at et menneske kan komme i en situasjon der det ønsker å benytte seg av aktiv dødshjelp. Delstaten Oregon har i mange år praktisert aktiv dødshjelp. I en undersøkelse utført av Death with Dignity National Center i perioden 1998-2016 kartla man de vanligste grunnene for å be om aktiv dødshjelp.
Funnene vil overraske mange: det er svært få som oppgir smerte som en grunn. Dagens kunnskap om smertelindring gjør at de fleste kan få et tilbud om en god lindrende behandling mot slutten av livet. De tre hyppigste oppgitte grunnene var derimot tap av autonomi, nedsatt evne til å delta i aktiviteter som gir livet mening, og tap av verdighet.
Ifølge samme rapport oppga omtrent halvparten av de som valgte assistert selvmord i USA, at frykten for å være en byrde for andre var hovedårsaken til at de valgte å dø. Tap av selvstendighet kan føre til at pasienter som er svekket av sykdom og funksjonshemning kan kjenne seg som en byrde.
Det kan væresmertefullt å bli syk og miste funksjoner friske tar for gitt. Det er ikke uvanlig å bære på skam, og å være bekymret for om man vil få den hjelp man trenger. Dette er ikke lett i et samfunn hvor vår verdighet og mening knyttes til hva vi presterer, ikke til hvem vi er.
Blir vår verdi svekket fordi vi er avhengige av medmennesker? Vårt svar er nei. Mennesker som ligger syke og døende, som kjenner på at sykesengen bør stå ledig til noen andre – hvilke signal sender vi som samfunn dersom hjelpen man får er et klapp på skulderen og en beskjed om at: selvfølgelig skal vi hjelpe deg med å dø! Det er problematisk om vår løsning på noens livsutfordringer er å hjelpe dem å avslutte livet.
Selvbestemmelsesrett og enkeltmenneskets rettigheter er verdier som settes høyt i vårt samfunn. Dermed trekker noen konklusjonen at hver enkelt har rett til å avslutte sitt liv når man vil. Utfordringen er at en slik selvbestemmelsesrett kan svekke og ikke styrke våre rettigheter.
Vi mener at å hjelpe andre med å ta sitt eget liv krenker menneskeverdet. Dersom aktiv dødshjelp blir legalisert blir det ansett verdig å ta sitt eget liv. Dødshjelpen kan institusjonaliseres og normaliseres. Fra Nederland er det et eksempel på dette. Der ble det i 2002 lov å benytte seg av aktiv dødshjelp. Pasienten trenger ikke å ha en dødelig sykdom eller ha en kort forventet levetid, men pasienten må ha en utålelig lidelse. I løpet av årene har lovene blitt tolket slik at det har blir tillatt for flere grupper. De har åpnet opp for dødshjelp for psykiatriske sykdommer og det diskuteres om livstretthet er en legitim grunn til å benytte seg av aktiv dødshjelp. I 2011 ble det bestemt at kun pasienten selv kan bedømme om lidelsen er utålelig.
En slik individuell bedømmelse vil kunne åpne opp for en debatt hvor hver og en kan tolke utålelig lidelse i lys av både ensomhet og dårlig økonomi. Årlig dør over 6900 personer etter aktiv dødshjelp i Nederland, noe som i en befolkning på størrelse med den norske ville tilsvare 2000 personer.
Er det mulig å åpne opp for aktiv dødshjelp uten en slik skråplanseffekt hvor flere og flere blir påvirket? Ingen land har klart det så langt.
Selvbestemmelse når det gjelder aktiv dødshjelp vil alltid involvere en tredje part, en som skal utføre handlingen. Den involverer et samfunn og mennesker som står ovenfor samme livssituasjon. Når vi selv ligger for døden, vil det forventes av oss at vi vurderer å avslutte livet? Må vi trenge å forsvare vår menneskelige verdi; hvorfor vi skal fortsette å leve til tross for at samfunnet ikke trenger oss? Vi kan hevde at vi har rett til å bestemme over oss selv, men vår selvbestemmelse kan aldri utvides til å omfatte andre menneskers handlinger
Ved å legalisere aktiv dødshjelp vil samfunnet formidle at det å velge døden er et rasjonelt og akseptabelt livsvalg: Vi forstår godt hvis du opplever at livet ditt ikke har verdi for deg. Vi skal hjelpe deg med å dø.
Men skal vi virkelig hjelpe barn, unge og eldre til å ta sitt eget liv?
Med å si ja til aktiv dødshjelp påvirker ikke bare individet, men et helt samfunn. Vi beveger oss fra å snakke om selvmord til samfunnsmord – et kollektivt selvmord. Vi dreper hverandre på bestilling og med det dreper vi også det ukrenkelige menneskeverdet.
Mange trenger hjelp til å leve, mange vil trenge hjelp ved livets slutt, få trenger hjelp til å dø. Syke, ensomme og døende mennesker fortjener bedre alternativ både av vårt helsevesen og av oss som enkeltmennesker, enn et tilbud om en snarvei ut av lidelsene. Vi har ikke rett til å bestemme når andres liv ikke lenger har verdi. Og fremfor å kjempe for retten til å dø, bør vi kjempe for livet.
Meny
