Liberale krefter i norsk politikk ønsker å innføre eutanasi og legeassistert selvmord (begge kjent som «aktiv dødshjelp») i Norge. Sist ute er profilerte Sveinung Rotevatn fra Venstre. I forbindelse med lanseringen av sin bok «Liberalisme på norsk» argumenterer han for eutanasi. Han mener vi som et liberalt samfunn må respektere enkeltmenneskers ønsker og derfor gi mennesker med alvorlig sykdom og lidelse dødssprøyten når de ber om det.
Lindrende medisin er bra
Det høres tilsynelatende humant ut: at lidende mennesker skal få velge å slippe og leve med uutholdelige smerter. Men moderne lindrende medisin er nå blitt så avansert at smerter og annen fysisk lidelse i livets sluttfase som regel kan lindres ganske bra. Og om man ikke greier å lindre lidelsene tilstrekkelig, har man mulighet til å legge pasienten i såkalt «lindrende sedering», det vil si å legge pasienten i dyp søvn. Ved en slik behandling har ikke pasienten bevisste opplevelser av smerter og symptomer. Vi trenger altså ikke å krysse grensen til drap for å fjerne uutholdelige plager. Hvis utfordringen er lidelse ved livets slutt, er altså det å bygge ut tilbudet om avansert lindrende medisin det humane og logiske svaret.
Et iskaldt signal
Da gjenstår andre grupper tilstander, som ikke nødvendigvis er preget av stor fysisk lidelse, men som kan gi opphav til en opplevelse av meningsløshet. Det kan dreie seg om uttalte funksjonshemminger og alvorlige kroniske sykdommer. ALS, en nevrologisk sykdom som leder til gradvis tap av muskelkontroll og død innen få år, er et eksempel. Verden er full av tragiske sykdommer som hver for seg er sjeldne, men som i sum rammer mange mennesker. Også for slike tilstander vil vi sterkt advare mot tilbud om eutanasi, særlig av følgende grunn: Ved å gjøre eutanasi til et akseptabelt og tilgjengelig valg, vil vi trolig endre hvordan døende og kronisk syke ser på seg selv og sin sykdom. Eutanasiforbudet har hittil fungert som en kompromissløs bekreftelse av disse menneskenes ukrenkelige menneskeverd. Hvis samfunnet godkjenner eutanasi som et akseptabelt valg i slike situasjoner, sier vi med det at «vi forstår godt hvis du opplever at livet ditt ikke har verdi for deg». Samfunnet kan indirekte overbevise mennesker i en ekstremt sårbar situasjon om at deres liv ikke lenger er verdt å leve. At det beste for dem vil være å avslutte livet. Det å innføre eutanasi vil derfor være et iskaldt signal å sende.
Ikke skamfullt å være byrde
Det er naturlig for mennesker å ligge andre til byrde i noen livsfaser. Og mange i vårt samfunn ligger, nøkternt og objektivt vurdert, andre til byrde, for eksempel barn, eldre, funksjonshemmede og kronisk syke. Det er ikke noe unaturlig, skamfullt eller uverdig i å være en byrde for andre. Derfor må samfunnet holde fast ved at alle liv er like verdifulle uavhengig av sykdommer og funksjonsnivå. Samfunnet må kommunisere at fellesskapet er beredt til å bære byrdene. Derfor er et fortsatt forbud mot eutanasi et viktig signal å sende, det vil være å bekrefte disses menneskeverd. Det kan forebygge at syke bevisst eller ubevisst tar til seg et iskaldt budskap om at liv som deres ikke er verdt å leve, eller bør avsluttes av hensyn til fellesskapet. Men hva med de få som på helt selvstendig og autonomt grunnlag ønsker eutanasi for seg selv? En konsekvens av vårt syn er at disse få blir nektet adgang til eutanasi, for å beskytte de mange. Vi er overbevist om at en slik avveining i sum er til samfunnets beste.
Vanskelige kriterier
Ingen norske eutanasitilhengere har hittil presentert noe seriøst og detaljert forslag til hvordan kriterier for eutanasi skulle se ut. Det vil da også være uhyre vanskelig, noe erfaringer fra Nederland viser tydelig. Etter at man på 1970-tallet innførte en meget begrenset tilgang på eutanasi, har man stadig utvidet kriteriene. Først ble eutanasi tillatt som en nødrettshandling, i situasjoner der legen var konfrontert med pasientens store lidelse uten å ha tilgang til lindrende behandling av moderne type. Eutanasi ble så tillatt ved «uutholdelig lidelse uten utsikt til forbedring», og tillatt ved lov i 2002. Men hva skal til for at lidelse er «uutholdelig»? Dette er et subjektivt fenomen som vanskelig kan bedømmes utenfra. I de siste tiårene har man gradvis tatt de logiske konsekvensene av dette kriteriet. Eutanasi eller legeassistert selvmord gis nå til kronisk syke, funksjonshemmede, demente og psykiatriske pasienter. I nabolandet Belgia har man nylig åpnet for eutanasi uten nedre aldersgrense, fordi man ikke fant noen logisk grunn til å forbeholde det voksne. Spedbarn med visse, alvorlige sykdommer tas livet av. En pasient som var fortvilet etter en mislykket kjønnsskifteoperasjon fikk eutanasi, igjen med henvisning til at lidelsen ble opplevd «uutholdelig». Nederlenderne diskuterer nå om «livstretthet», det å være «mett av dage» uten at sykdom er involvert, skal kvalifisere for eutanasi. Dette er det logiske og radikale endepunkt når selvvurdert «uutholdelig lidelse» er kriteriet for eutanasi. I 2012 utgjorde forekomsten av eutanasi cirka 3% av alle dødsfall i Nederland, 4200 tilfeller.
Setter oss på skråplanet
Legaliserer vi eutanasi i Norge, er det grunn til å tro på at vi setter oss på samme langsomme skråplan som nederlenderne og belgierne. Vi betviler at det finnes rettferdige, logiske og robuste måter å avgrense eutanasi på. Medienes forkjærlighet for enkeltskjebner vil raskt frembringe saker med pasienter i tragiske situasjoner som frembringer vår sympati, men som ikke oppfyller gjeldende kriterier. Slik vil det bli et kontinuerlig press for å utvide kriteriene. Derfor er svaret å stadfeste alle menneskers menneskeverd ved å opprettholde forbudet mot eutanasi og legeassistert selvmord. Løsningen er å gi bedre vilkår for lindrende medisin, og vi trenger å bygge ut kunnskap og kompetanse om dette i helsetjenesten. Vi kan alle bidra til et varmt og inkluderende samfunn hvor mennesker med ulike forutsetninger får bekreftet sitt menneskeverd i alle livsfaser frem til naturlig og verdig død.
