Jeg møter stadig noen som er sinte på kristne. Vi ble kristnet med tvang. Kirken gjorde livet mørkt og vanskelig. Den var statens verktøy for ensretting. I Norge ble mer enn 300 drept som hekser!
Av og til er inntrykket at man mener kirken bør avskaffes og kristendom forbys. Noen utvider det til all religion, eller overtro som man liker å kalle det, og ønsker den dit ikke engang pepperen gror. Kritikere flest innser imidlertid at det verken er mulig eller ønskelig. Det lengste noen går er krasse kommentarer i sosiale medier, ikke minst til artikler som denne i Dagen.
La meg være veldig tydelig: Det er ingen grunn til å underslå problematiske forhold. Verken kirke, prester eller legfolk kan late som vi aldri har gjort noe galt. Det er mange grunner til at Den norske kirke har bedt grupper om unnskyldning og lener seg langt fremover for å være på de svakes side.
Men hvorfor snakker så få om det motsatte? Har kirken ikke gjort noe godt?
I en klassisk scene i filmen Life of Brian ønsker frigjøringslederen spilt av John Cleese å mane til kamp. Han venter ikke svar når han spør retorisk «hva har romerne noen gang gjort for oss?». Kampviljen minker når det strømmer på med eksempler, fra vannledninger til veier.
Har så kirken noen gang gjort noe for oss?
De fleste har hørt om både gode og dårlige prester, selv om man stort sett bare møter førstnevnte. Men dette handler ikke bare om prester. Skal vi danne oss et best mulig bilde, må vi se på helheten, på de store linjene.
Men er det ikke nettopp der problemet ligger? Snille kristne kan da ikke rette opp inntrykket av alt som har skjedd fra usunn forkynnelse til overgrep og systematisk undertrykkelse?
Skal jeg tegne et bilde, er det viktig å vite hvor stort lerretet er. Skal jeg se på betydningen av kirken og kristen tro i Norge, må jeg verken tenke for smått, bli nærsynt eller ende i tunnelsyn. Bruker jeg for mørke farger forsvinner nyanser og lys, eller noe som gir et bilde i det hele tatt.
Finner vi så noen «veier og vannledninger» om vi løfter blikket?
Ja, eller sagt på en annen måte: Det er vanskelig å unngå å se dem. Kristningen skjedde på ulike måter over mange hundre år, også fordi den et godt stykke på vei gjorde livet bedre for flere enn fattige. Kirken har hatt en stor rolle i mye viktig og vesentlig. Mange har hørt at kristenretten forbød blodhevn og å sette barn ut i skogen. Færre vet at det også ble forbudt med vikingtokter innenlands.
Summen av dette reddet nok tusener av liv.
Vi fikk også nye verdier og holdninger. I NRK-serien om Middelalderen og oss: Europas lyse århundrer, i regi av Universitetet i Oslo, understreker Line Cecilie Engh og Stefka Eriksen at kristendommen var den drivende kraften bak spredningen av antikkens lærdomskultur og nye idealer.
Vi ser dette både i klostrene og katedralskolene. I Europa utvikler noen seg til noe helt nytt, til universiteter som ikke er isolerte øyer knyttet til dyktige enkeltpersoner, men varige institusjoner med felles fagområder og karaktersystem.
Ifølge Engh og Eriksen fikk vi ikke bare idealer som nestekjærlighet og ydmykhet, men også glede. Det var en av «klostersyndene det, å gå rundt å være trist og deppa. Det skulle man ikke være”.
Vi ser stor dynamikk, endring og tilpasninger. Det er myte at middelalderen var statisk.
Ikke minst får vi det som kalles humanisme, at vi har egenverdi og skal ha omsorg for de svake. Slik Engh nevner, er alt dette «middelalderverdier, ikke antikke». Dermed er det fristende istedet å kalle det for teisme. Et av de klareste uttrykkene er landsloven fra 1274. Det ble en plikt å hjelpe fattige og vergeløse. Man opprettet noe helt nytt: Hospitaler for fattige og syke.
Kirkens innkreving av tiende er på mange måter et frempek mot det norske velferdssamfunnet. En fjerdedel gikk til fattige, inkludert kornmagasiner som hjalp mot nødår i århundrer, både med matkorn og såkorn tilpasset lokale forhold.
Skriftkulturen var også en radikal omveltning i kirkelig regi. Den ble utvidet i kjølvannet av boktrykkerkunsten og reformasjonen. Konfirmasjonsplikten på 1700-tallet ga behov for undervisning. Allmenn skolegang førte til et stadig mer opplyst folk, så opplyst at radikale prester og andre embetsmenn våget en gradvis innføring av demokrati.
Her kommer vi ikke utenom norske biskoper. Flere stod i en tydelig opplysningstradisjon. Kanskje var den viktigste biskop Johan Ernst Gunnerus, en ildsjel som i 1760 gikk i bresjen for Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Det hører med at han formante sine prester til å bidra med vitenskapelige artikler til det beste for folk flest – og på et språk de forsto.
Her går det en linje til det vi ofte kaller potetprestene. I nye nødår var muligens Jens Boye den som tok de første potetknollene til Norge, i et silketørkle i 1747. Selv om mange bidro, sto prestene i spissen. De ønsket i Jesu ånd å hjelpe, men hvordan spre kunnskap og motivere skeptiske? Ingen av delene er lett i et vidstrakt land, selv ikke med moderne media.
Man trengte infrastruktur og gode budbringere. Løsningen lå i dagen: Det var kirker i alle bygder. Prestegårder sponset settepoteter, gratis. Man opplyste og informerte i prekener og på kirkebakken i år etter år. Man plantet på prestegårdene. Noen steder langs kirkeveien, så alle kunne se.
Hvor mange som ble reddet av poteten er umulig å vite. Titusener? Over hundretusen?
Ja, kirken har ikke bare gitt oss noe. Kanskje er den institusjonen som ikke bare har reddet flest liv i Norge, men endret holdninger på mest avgjørende måter for å bygge landet og ta vare på hverandre.
