Imidlertid kan man sjelden trekke ut én faktor – «gudstro» eller annet – som eneste eller viktigste årsak til måter å tenke og handle på. Det er mange grunner til å avfinne seg med en situasjon man opplever som håpløs og urettferdig, fra ren maktesløshet til ulike måter å søke hjelp og trøst, også hos Gud.
Økonomiske skjevheter og mangel på allmenne friheter ble forsvart med alt fra naturlige ulikheter slik en så stor tenker fra antikken som Aristoteles la vekt på i Den nikomakiske etikk, til luthersk lære om å lyde staten. Som så ofte i historien visste mektige å begrunne privilegier i det man så som det beste av tro og tanke.
Men dette hadde ingen nødvendig sammenheng med gudstro som et «tankefengsel». Sort-hvitt-bilder av dette treffer langt fra blink. Vi kan like gjerne spørre om det er behovet for å tegne et mørkt bilde av gudstro som er blitt et tankefengsel.
For det er ikke vanskelig å se helt andre perspektiver, som hos den skotske presten Samuel Rutherford (1600-1661) eller den enda viktigere John Locke (1632-1704). Førstnevnte argumenterte i verket Lex, Rex om loven og fyrsten sterkt for et begrenset monarki der kongen var underlagt loven og ikke loven underlagt kongen. Locke holdt liberale verdier høyt. Han argumenterer for at staten skulle sikre grunnleggende naturlige – felles – rettigheter. Han foregrep og påvirket senere tanker om alt fra et grunnlovsbasert styre, til maktfordeling, ytringsfrihet og toleranse i tekster som Two Treatises of Government og A Letter Concerning Toleration.
Sikret ikke staten eller kongen borgernes grunnleggende rettigheter, hadde de rett og plikt til å finne nye makthavere. En tanke vi også ser hos ganske så toneangivende teologer og filosofer som Augustin og Thomas Aquinas i antikken og middelalderen.
Locke hadde enorm innflytelse på politisk filosofi. Man kommer ikke utenom Locke hvis man skal snakke om inspirasjonskilder for senere opplysningstenkere. Og i likhet med Augustin og Aquinas var han en så klar gudstroende at han skrev boken The Reasonableness of Christianity for å vise at det er logisk og rasjonelt å være kristen.
Locke mente ikke at Gud hadde bestemt sterke forskjeller mellom folk. Tvert imot, det er nettopp fordi vi alle er skapt i Guds bilde, at vi er fornuftige og har like rettigheter.
For Locke var gudstroen langt fra noe tankefengsel. Den var tvert imot en nøkkel til frie samfunn ved å gi grunnlag for naturlige rettigheter.
Det er fortsatt vanskelig å finne en bedre inspirasjon enn gudstro.
