Individualisering av ansvar er helt nødvendig for å unngå motpolen: Pulverisering av ansvar. I sosialpsykologien er pulverisering av ansvar kjent under begreper som «sosial loffing» eller tilskuer-effekten, altså når personer som er til stede eller involvert i en situasjon inntar en passiv rolle. De fleste vil ha vært en del av et team hvor noen «loffer» med uten å bidra, men bare drar nytte av andres innsats. Tilskuer-effekten betegner det som skjer i for eksempel skolegården, hvor det bare er noen få som aktivt mobber – men hvor de aller fleste er medvirkende i kraft av å være passive tilskuere uten å gripe inn.
Individualisering av ansvar har sin helt klare fordel fordi det holder enkeltpersoner ansvarlige. Samtidig har det sine helt klare ulemper. De færreste handlinger foregår i et vakuum, men er et resultat av individets tankeprosesser i kombinasjon med betingelser i situasjonen. Det er grunnen til at for eksempel svært få leger blir straffet for feilgrep i medisinsk behandling, selv ikke for de som får fatale konsekvenser. Som regel kan feilen spores til en sammensetning av organisatoriske rammer, psykososiale forhold, små tilfeldigheter og individuell dømmekraft. Slike konklusjoner plasserer ansvaret hos organisasjonen, og erkjenner at individet er prisgitt visse ytre betingelser. Det bærende prinsippet er at det skal være trygt å være lege, og at selv alvorlige feil er uunngåelige.
At vaktsjefen tiltales i Ingstad-saken er derfor verdt å merke seg. Kanskje ønsker man å sende et signal til skrekk og advarsel. Spørsmålet er om det fører til at dyktige folk vegrer seg for å inn i roller med stort ansvar i frykt for å holdes personlig ansvarlig for feil som skjer på deres vakt.
