En kristning til det bedre?

En kristning til det bedre?

Det er ikke vanskelig bli begeistret over Erling Braut Haaland, selv om det kan friste til å overse alt Manchester City beskyldes for av økonomisk snusk og hvitvasking av autoritære regimer.

Jeg trenger ikke være i valgkamp for å skjønnmale det jeg liker.

Vi finner mye av det samme for historie – også motsatt vei. Ser jeg noe som egentlig usant eller usunt, fanger jeg fort opp det negative og overser eller mørklegger det positive. Men ekstra mørke fortellinger bidrar sjelden til mer lys.

Vi står foran flere tusenårsjubileer, fra kristenretten til Stiklestad. Det er lang tradisjon for å omtale disse som bagateller eller noe bekmørkt. Fjorårets «Det kuleste fra vikingtiden» av Martin Aas er et fyrverkeri av tegninger, men følger nøye tradisjonen med mørklegging av kristningen. I en samtale på Nitimen i understrekte han at dette ikke var en moderne forståelse av kristendommen, men datidens, «superkonservativ, superkvinnefiendtlig og alt sånn».

Ifølge Aas hadde norske kvinner det veldig bra til å være Europa på 800-tallet. Selv uten full likestilling, hadde rike, høytstående kvinner veldig mye rettigheter. Når mannen herjet i viking, var kvinnen sjef over «treller og dem som jobbet» på gården. Hun fikk nøkkelen til skattkisten, kunne lede «religionen», gode rettigheter til skilsmisse, mulighet til å møte på tinget og dermed en form for stemmerett.

Men så kom altså kristningen. Da mister kvinnen «veldig mye rettigheter» og får det «like kjipt som i resten av Europa», helt «frem til ting begynner å bli bra igjen på 1900-tallet».

En av kildene han oppgir i boken er langt mer nyansert. «Kjærlighet og ekteskap» av Marit Synnøve Vea, leder av Avaldsnes-prosjektet, legger vekt på at i overgangsfasen mellom hedendom og kristendom, ble kvinnene «enda mer synlige i det offentlige rom enn de hadde vært før. Og det var kvinner, ikke menn, som først aksepterte kristendommen.»

Vea spør om grunnen er at de ble tiltrukket av kristendommens forbud mot å sette ut barn. For i «alle kulturer og til alle tider, har det viktigste for kvinnene vært å beskytte sine barn».

Ble det virkelig ikke verre for noen kvinner etter kristningen?

Jo, de på toppen, dronninger og høvdingfruer, kan ha fått det verre. Det store flertall, fra treller til fattige, fikk det bedre, tildels veldig mye bedre.

Vi har i generasjoner, og ikke bare i marxistisk inspirert forskning, vurdert samfunn nedenfra – fra «folk flest», «arbeidere» og så videre. I spørsmålet om kristningen har imidlertid mange, ikke minst fra venstresiden, overraskende ofte brukt et ovenfraperspektiv.

I stedet for fokus på forbedringer for bunnen, har man solidarisert seg med toppen.

Det er ikke lett å finne områder som faktisk ble verre. Kvinner fortsatte å delta på tingene. Alle dokumenter vi har om rettsaker før 1370 viser ingen forskjellsbehandling på rettens område. Slik rettshistorikeren Tine Berg Floater forteller, kunne «gode menn» som skulle godkjenne dommene, like gjerne være kvinner. Alle som eide en kvart gård eller mer hadde møterett når rettssaker skulle avgjøres på tinget, enten eieren var kvinne eller mann.

Kanskje er det tydeligste som ble verre for noen spørsmålet om arverett. Det man ofte undervurderer er i hvor stor grad dette handlet om familier og gårdsbruk, fremfor penger og løsøre. Når kirken påla kvinner å gifte seg langt utenfor familien, satt det langt inne at hun fikk med seg gårdseiendom. Man så det som naturlig at kvinner som ble del av en ny familie med egen jord fikk mindre enn sønner som skulle føre familiens navn og eiendom videre.

Else Mundal understreker i «KVINNER I VIKINGTID» at «Kristendommens kvinnesyn var faktisk ganske sammensatt og hadde neppe berre negative følger for det norrøne kvinnesynet. At kyrkja i prinsippet hevda monogamiet, måtte t.d. verke mest positivt».

Slik Mary-Ann Manninen går gjennom i masteroppgaven «Ble Norge et mykere samfunn i andre halvdel av 1100-tallet?», endret kristne idealer folks liv. Når «barna og deres verdi ble opphøyet, må dette være betegnende for resten av samfunnet». Norge ble «et mykere samfunn i andre halvdel av 1100-tallet». Den «kristne kjærligheten ble en viktig samfunnsbærer».

Perspektivet er ikke nytt. Det var tydelig også da historikeren Bjørn Bandlien for over tyve år siden ble intervjuet om kjærlighet og ekteskap i norrøn middelalder. Kristningen var et positivt brudd. Idealene ble snudd på hodet. Ætten og æren var ikke lenger i fokus, men individer og kjærlighet.

Nå måtte mann og kone frivillig si ja, noe man mente burde speiles i lovgivningen. Ekteskapet ble livslangt. Flere har tatt dette til inntekt for noe negativt: Kvinners tilgang på skilsmisse ble borte.

Men den hadde i stor grad vært knyttet til ære. Kjærlighet var gradvis begynt å handle om følelser. Tidligere skulle den ikke finnes før ekteskapet. Kvinnens far hadde rett til å gifte bort datteren. Var mannen bra nok, ville kjærligheten og anerkjennelsen vokse frem – hos kvinnen.  

Elsket mannen henne, var det et tegn på svakhet, ifølge Bandlien.

Klarte ikke mannen å vinne sin kones kjærlighet, hadde hun rett til skilsmisse. Hennes anerkjennelse var en kilde til symbolsk makt og betydde mye for mannens ære. Så mye at forførelse av en annen manns kvinne ble sett som verre enn voldtekt. Kjærlighet var en kamp om ære og kilde til kaos. Forførte en mann en kvinne som ikke var hans, kunne det hevnes med drap.

En grunn til at kvinner så tidlig støtter kirkens idealer, var ønsket om en mindre voldelig kultur. Den hyppigste dødsårsaken blant unge menn på Island var æresdrap som følge av kjærlighetsdikt.

En kvinne kunne miste tre til fire ektemenn og kjærester før hun var 30.

Fra starten av 1200-tallet ble idealet at mann og kone elsket hverandre. Mannen kunne ha kjærlighetssorg uten å bli æreløs. En kilde til kamp og kaos, drap og blodhevn var fjernet.

Det er lett å bruke normer og samfunnsforhold i nyere tid som mal for hvordan det burde vært for tusen år siden. Den norske kirke har ikke gått i spissen for alle likestillingstiltak i moderne tid, men spørsmålet er hvor mye likestilling vi hadde hatt uten kristningen.

Personbilde av Bjørn Are Davidsen

Bjørn Are Davidsen

Bjørn Are Davidsen er rådgiver i Skaperkraft. Han er utdannet sivilingeniør og arbeidet i mange år med innovasjon i Telenor. Davidsen har skrevet en rekke artikler, notater og bøker og …

Anbefalte artikler

Daniel Joachim Kleiven ser mye positivt med AI, men ser også grunn til bekymring. Ikke av AI i seg selv, men menneskene som bruker det med onde hensikter.
Av Daniel Joachim H. Kleiven
Publisert 19. februar 2024
Digitalisering har erstattet lærebøker, papir og blyant. Men i dag øker skepsisen.
Av Joel Samuel Halldorf
Publisert 16. februar 2024
Del innhold