Vi vet at påskekrim og påskenøtter er norske tradisjoner fra 1900-tallet. Men hvor kommer tradisjonen med at påsken egentlig er hedensk fra?
For påsken er full av mytiske fortellinger. Vi hører om gudinnene Eostre og Ostara, at påskeharer og egg er førkristne. Det engelske navnet Easter avslører at opprinnelsen er fruktbarhetsgudinnen Ishtar.
Samme påstander dukker opp i vitenskapsbaserte kretser som Richard Dawkins Foundation, og i mer nyreligiøse: Påsken var opprinnelig hedensk, men ble kuppet til å handle om Jesus da keiser Konstantin bestemte at Romerriket skulle være kristent.
Dermed kan alle feire den med god samvittighet, muligens med unntak av kristne.
Det mest avslørende, er imidlertid at ikke noe av dette stemmer, selv om man snøvler med uttalen.
Moderne myter
Vi snakker om moderne myter, i stor grad knyttet til en antikatolsk skotte. Alexander Hislops (1807–65) konspirasjonsklassiker «The Two Babylons» sto i protestantisk tradisjon, men med fantasi nok til nye elementer. Den katolske kirken er egentlig gamle Babylon i forkledning, noe vi ser av at paven dyrker den vidgjetne kongen Nimrod og hans gemal.
Ikke bare stammer påsken fra Ishtar. Alt fra juletre til påskeegg er babylonske skikker som magiske druider tok med til England. Ikke rart de senere i skjul fikk god støtte fra paven.
Hislops kreative omgang med ord og symboler fikk en utilsiktet bieffekt. I stedet for å vise at protestantismen var sann og den katolske kirken satanisk, ble inntrykket at all kristen tro var tjuvgods.
På mange måter skapte Hislop den moderne påskefeiringen, i det minste hva som fortelles om den.
Går vi fra Hislop til historie, henger den kristne påsken sammen med jødenes feiring av pesach, fortellingen om flukten fra slaveriet i Egypt for godt over tre tusen år siden. Kristne minnes Jesu død og oppstandelse under nettopp en jødisk påskefeiring.
Opprinnelig foregikk den kristne høytiden samtidig med jødenes, men fulgte fra 300-tallet andre regler. Den eneste koblingen til Konstantin, er at kirkemøtet i Nikea under hans beskyttelse vedtok at Jesu oppstandelse skulle feires første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn, og ikke første dag etter.
Men det kan da ikke være helt tilfeldig at påsken heter Easter på engelsk?
En gudinne som burde ha eksistert
Det har i hvert fall ikke noe å gjøre med Ishtar. Ingen kilder knytter henne til en vårfest som påvirket kirken. Slik Store Norske Leksikon forklarer, uttales da også navnet som Isjtar. Noe Dawkins vitenskapsbaserte stiftelse burde tatt seg bryet med å finne ut.
Det er ikke mye mer hold å se til Eostre, som betyr morgengry og kan kobles til vårjevndøgn. For den eneste kilden til en slik gudinne er den engelske munken Beda i år 725, muligens som en tolkning av et lokalt navn på en årstid. Siden kristne uansett hadde feiret påske lenge før England ble kristnet, forklarer dette ikke mer enn det engelske navnet.
Det samme gjelder i Tyskland der påsken kalles Ostern etter fruktbarhetsgudinnen Ostara. Eller vent litt, hvor kommer hun fra?
Svaret er enkelt: En tekst fra 1835. Folkloristen Jakob Grimm, en tysk eventyrsamler uten høye krav til kilder, mente hun var en gudinne som burde ha eksistert. Slik Store Norske Leksikon understreker i et oppslag om vårfesten for Ostara i dag, er det er mer sannsynlig at den «bygger på kristen påske, enn omvendt».
Det er uansett kun på engelsk og tysk at vi ser andre navn for påsken. I Norge fikk vi det norrøne ordet páskar via latin pascha, og det samme gjelder alt fra Paskha (bulgarsk) til Páscoa (portugisisk).
Mer opptatt av kyllinger enn kirke
At påskeegg og påskekyllinger ikke er nevnt i Bibelen, betyr ikke at tradisjonen er førkristen. Bakteppet synes tvert imot å være fastetiden før påske.
Hønene var såpass lite informert om forbudet mot egg, at de fortsatte å produsere. Dermed var tilgangen ekstra god i påsken, med mer enn nok skall å pynte.
Etter hvert koblet man dette også til gaver og godteri, og vi fikk stadig mer velfylte påskeegg i papp.
Påskeharen har en kortere tradisjon. Vi ser den først omtalt i Tyskland på slutten av 1600-tallet. Bakgrunnen er muligens at paringstiden i mars gjorde harer spesielt synlige rett før påsken. Skikken fulgte innvandrere til USA der handelsstanden skapte Easter Bunny som ikke bremset salget av påskeegg.
En annen av fortelling som angivelig skal ha skapt tradisjonen for påskeharen og eggene er om gudinnen Eostre. Hun forvandlet en skadet fugl til en hare siden den ikke ville klare å fly selv om hun helbredet den, og den fortsatte å legge egg.
Det er uklart om fortellingen skal forstås som mer eller som mindre mytisk når den ikke kan spores lenger tilbake enn 1987.
Muligens henger noe sammen med at jo mer populær en tradisjon blir, jo mer behov for en historisk forklaring. Noe skyldes nok ønsker om noe autentisk, om å legitimere påskekosen selv om man er mer opptatt av kyllinger enn kirke.
Og kyllinger er ålreite dyr. Selv om de historisk ikke har vært feiret like lenge i påsken som Jesu oppstandelse.
